NY GJENFORTELLING AV JESU LIV: “Maria Magdalena” legger vekt på historien til den bibelske kvinnen som senere skulle få et dårlig rykte blant bibeltolkere. Vis mer

Anmeldelse Film «Maria Magdalena»

Feministisk «Maria Magdalena»: Fra hore til heltinne

Men disiplene ender opp som de mest interessante i denne nye versjonen av påskefortellingen

«Maria Magdalena»

4 1 6
Regi:

Garth Davis

Skuespillere:

Rooney Mara, Joaquin Phoenix, Chiwetel Eijofor

Premieredato:

23. mars 2018

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Mary Magdalene»

Se alle anmeldelser

FILM: Sannelig, jeg sier dere. «Maria Magdalena» er et stykke reinspikka forkynnelse. Det er en eksplisitt religiøs film som har som mål å gjenreise Maria fra Magdala som en av apostlene som fulgte Jesus, likeverdig med dem, og ikke den prostituerte hun ble gjort til i senere versjoner av påskepasjonen.

Kirkehistorisk er det helt sikkert på sin plass. Filmatisk byr det på visse utfordringer. Iveren å gjøre Maria Magdalena til en aktiv og iherdig heltinne er så stor at det gjør henne flatere og mindre interessant enn mennene som omgir henne.

Interessante disipler

Det er ikke hovedrolleinnehaver Rooney Maras feil. Med sine fine trekk, sin intense spillestil og sitt nesten gjennomskinnelige utseende passer hun ypperlig i rollen som den nyfrelste Maria, som aldri har følt seg hjemme i sin egen familie, som blir betatt av den underlige rabbien på gjennomreise og slutter seg til følget hans. Men hyllesten av alle Marias fortreffeligheter i manus fremstår som insisterende.

Da tilbyr «Maria Magdalena» en mer interessant versjon av Judas (Tahar Rahim), en traumatisert enkemann som tar det Jesus sier brennende bokstavelig og gjør en brådyp skuffelse uunngåelig. Eller av Peter (Chiwetel Eijofor), som alltid har en tanke på den politiske siden ved apostelgjerningen.

Original Jesus

Jesus (Joaquin Phoenix) vil nok være en kontroversiell rolletolkning. På den ene siden er det fascinerende at Jesus fremstår som så eksentrisk, innadvendt og uforutsigbar som i Phoenix’ versjon, og det gir mye å tygge på og snakke om, men gjør det også litt vanskelig å se for seg hvorfor så mange ville slippe alt og slå følge med ham. Bildene er duse og poetiske, og i filmens mer åndelig søkende og pompøse stunder minner det helefor mye om middels priset veggdekor.

Men i sine realistiske vendinger er «Maria Magdalena» full av nerve. Her blir miraklene plassert i en svært jordisk ramme. Ryddingen av templet virker her nærmest irrasjonell, og som et antiklimaks for følgerne som så for seg et kraftigere oppgjør. Og skildringen av de uforstående familiemedlemmene som må stå og se på at datteren snur ryggen til dem, er sår uten for store fakter. Det er rent så man forstår dem bedre enn den bokstavelig talt nyfrelste heltinnen.