Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Black Christmas»

Feministisk skrekkfilm blir for teit

«Black Christmas» er billig og banal.

MOT PATRIARKATET: Når unge kvinnelige studenter forsvinner i «Black Christmas» må Riley (Imogen Poots) og Kris (Aleyse Shannon) bokstavelig talt knuse patriarkatet. Vis mer

«Black Christmas»

2 1 6

Skrekkfilm

Regi:

Sophia Takal

Skuespillere:

Imogen Poots, Aleyse Shannon

Premieredato:

13. desember 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Black Christmas»

«Kvinner fortjener bedre enn denne feministiske skrekkfilmen»
Se alle anmeldelser

FILM: Hvem du synes er mest truende i skrekkfilmen «Black Christmas», vil egentlig være avhengig av hvem du holder med i debattene om collegekulturen i USA: Er det de aktivistiske studentene som vil endre pensum i mer mangfoldig retning, avsette professorer som ikke lever opp til idealene deres og boikotte talere, eller representanter for det bestående som vil hegne om det klassiske pensum og roper opp om sensur og scenenekt?

Unge aktivister

«Black Christmas» holder uten tvil med førstnevnte. Dette er en film for og med en ung, woke venstreside, der en gruppe unge, kvinnelige collegestudenter jevnlig frontkolliderer inn i strukturene. Hovedpersonen Riley (Imogen Poots) har blitt voldtatt av en medstudent, og ble ikke trodd da hun fortalte om det. Venninnen Kris (Aleyse Shannon) har lyktes i å få en byste av collegets rasistiske grunnlegger fjernet, og jobber nå for at en nedlatende professor, som uhørt nok henviser til den omstridte Camille Paglia under en forelesning, skal få sparken.

Gutteklubben

Mot dem står en flirende gutteklubb, utålmodige kjærester, kvinnefiendtlige undervisere og et vakthold som ikke tar det særlig alvorlig når en ung kvinne tropper opp og bekymrer seg for en forsvunnet venninne. Men snart er det flere venninner som blir borte for uforklarlig vis, og Riley, Kris og de andre aner mannfolkene som vil ha brysomme kvinner vekk fra campus, har begynt å ty til vold. Snart skjønner de at de må knuse patriarkatet i helt bokstavelig forstand.

Egentlig er det forfriskende med en skrekkfilm som så til de grader går inn i aktuelle debatter, til avveksling fra de evinnelige og anonyme hytteturene som unge amerikanere til stadighet drar på, bare for å bli drept etter tur av en galning med maske. Imogen Poots er tiltalende og nedpå i en filmsjanger som ikke akkurat oppfordrer til den slags.

Billig uttrykk

Men politikken her er så banal at det er irriterende. For å si det sånn: En film med motsatt kjønnsmessig fortegn ville vakt ramaskrik for kvinnesynet sitt. Her er kvinnene søstre og heltinner og mennene undertrykkere, og selv en i utgangspunktet grei kjæreste viser seg å ha giftige trekk så snart han blir det minste provosert. Klart det finnes potensial for å lage en god feministisk skrekkfilm; «Black Christmas» er dessverre ikke den filmen.

Hovedinnvendingen er likevel at selve skrekkelementene ikke sitter som de skal. Regissør Sophia Takal går gjennom drapene på autopilot. De er dovne kopier av alt du har sett i alle skrekkfilmer, noen gang, men så raskt over at uhyggen ikke får sette seg i kroppen. Legg så til at det hele ser forstemmende billig ut. Alle klubber og undervisningsbygg har splitter nye skilt som ser ut som om de nettopp kom ut av printeren, og når Riley og de andre flykter over snøen, kan alle se at det ikke er snø de løper gjennom, men en slags skum. Takal vil snakke på vegne av sin unge målgruppe, men ender egentlig med å fornærme både intelligensen og smaken deres.