Fengslende om «skjørtekongen»

Historien om den danske arveprins Christian Frederik som ble valgt til konge av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai 1814, og som dermed satte seg i spissen for den norske selvstendighetsreisningen, har mye av eventyrets skjær og tragediens glød i seg.

Ung, vakker og beleven kom han til landet som stattholder i 1813 under nød og krig, vant nordmennenes hjerter, nektet å utlevere landet til Sverige etter Kielfreden 14. januar 1814, og ble et samlingsmerke da representantene på Eidsvoll vedtok Grunnloven og erklærte Norge for å være et fritt og udelelig rike.

«Frihet eller død være vårt løsen» ble hans devise, og den unge, vakre, veltalende kongen sto fram som en helt i en vanskelig tid.

En såpeboble?

Men sortien ble mørk og æreløs. Han gikk inn i forhandlinger med svenskene på Moss i august 1814 etter en ussel krig, der han avslørte seg som en nølende og lite kampvillig øverstkommanderende for de norske styrkene. Han frasa seg tronen, rømte landet, og folk og seinere historikere har karakterisert ham som veik og ubesluttsom. Han var «skjørtekongen» som nok dugde til å forføre småjenter og danse hele natta, men den kalde politikk og kanonenes tale var han ikke egnet til. Han var et stemningsmenneske som lett lot seg rive med både av vakre kvinneøyne, begeistret oppslutning og ord om frihet og demokrati. Men når det kom til alvor, mistet han oversikten og selvbeherskelsen.

Dessuten var han i utgangspunktet først og fremst interessert i å redde Norge for oldenborgernes ætt. Hans politikk var bestemt av dynastiske interesser, planen var egentlig å føre Norge tilbake til Danmark etter at Europa hadde erfart at Bernadotte, den nye kronprinsen i Sverige, var en usurpator og oppkomling.

Lars Roar Langslet har i sin nye biografi over Christian Frederik gått grundig gjennom alle de negative dommene som er felt over Christian Frederik like fra grev Wedel Jarlsberg kalte ham «skjørtekongen», til Sars noen menneskealdrer seinere kalte ham «denne balkavaler, denne ubetydelige bel-esprit og levemann».

Betydelig

Likevel kan det ikke stikkes under stol at det helt fra tida etter 1814 har vært historikere som har oppvurdert Christian Frederik. Blant annet har framtredende seinere historikere som Jens Arup Seip og ikke minst Knut Mykland bidratt til å tegne et bilde av Christian Frederik som en betydelig statsmann, og det er denne linjen Lars Roar Langslet følger opp i sitt portrett av prinsen.

Det er et velskrevet og veldokumentert arbeid Langslet leverer fra seg. Ikke minst tegner han et overbevisende bilde av humanisten og opplysningsmannen Christian Frederik, av hans oppvekst og ikke minst av hans utdanning og lærere, som ga ham et ganske annet utgangspunkt enn fetteren Frederik VI. Det er interessant at han viser at Christian Frederik var fortrolig med tidas radikale filosofiske strømninger og faktisk før 1814 hadde vært inne på tanken om at folkesuvereniteten som prinsipp burde være rådende dersom et kongehus frasa seg retten til tronen.

Ren stil

Det som er så velsignet med Lars Roar Langslet som biograf er - foruten hans rene, enkle stil og hans ryddige disposisjon - hans motvilje mot å falle ut i ekstremiteter. Han legger kjensgjerningene på bordet, og om man merker sympatien for objektet, mistenker man aldri biografen for å fortegne eller stikke opplysninger under stol som kunne komplisert hans hovedtegning. Han framstiller for eksempel Christian Frederiks sammenbrudd høsten 1814 ikke som et diplomatisk spill, men som det det var: Et nervøst sammenbrudd som røper det skjøre som også var et element i hans psykiske konstitusjon.

Langslet skriver helt riktig at Christian Frederik «var ingen krigens mann» og at det var ingen tvil «om at hans ønske om fred hadde vært brennende og dypt oppriktig». I ettertid er det også lett å se at resignasjonen, tilbaketrekningen og forhandlingene ble til velsignelse både for Sverige og Norge. Men det hadde underbygd Langslets hovedbilde om han hadde opplyst at kongen i sin beslutning om å trekke tilbake de norske styrkene faktisk var i strid med det både de tre kommanderende generalene og mange sentrale personer i hans egen regjering mente. Her viste den nyvalgte kongen stor besluttsomhet - mer fordi hans intellekt fortalte ham hva som var strategisk riktig enn fordi han ikke tålte blod.

Dette er første bind av denne biografien. Den neste handler om prinsen som kong Christian VIII av Danmark. Det ser vi fram til.