Fengslende pageturner om tysk familie

Var nazistene bare «de andre»? Nora Krug graver fram sin egen families krigshistorie.

KUNSTVERK: Hver og en av de 288 sidene i boka er et eget kunstverk, mener anmelderen.
KUNSTVERK: Hver og en av de 288 sidene i boka er et eget kunstverk, mener anmelderen.Vis mer

«Vi lærte aldri om hva som hadde skjedd i vår egen hjemby. Vi lærte aldri teksten til nasjonalsangen. Vi lærte aldri gamle folkesanger. Vi strevde med å forstå betydningen av HEIMAT», skriver Nora Krug i starten på sitt tankevekkende og vakre, gjennomillustrerte «familiealbum».

Ja, hva betyr egentlig ordet Heimat?

Det lar seg ikke oversette enkelt. Av og til er det hjemlandet, hjembyen, hjemstedet, landskapet, kulturen, folket – det som er vårt «hjem». Dette stedet vi eier og som eier oss, ble for nazistene en viktig brikke i forklaringen på tyskernes særlige stilling, deres ledende rolle i menneskeheten, deres historiske misjon.

Fluesopp

Krug er vokst opp i Karlsruhe i Baden, helt vest i Tyskland. Starten på historien hennes er lagt til New York, dit hun har flyttet og giftet seg. Hun prøver å skjule sin tyske aksent og blir stadig utsatt for – eller tror hun blir utsatt for – hån fra folk hun møter. «Heil Hitler», sier de og ler.

Hun undersøker sin hjemlengsel, de spesielt tyske produktene hun savner, det tyskættede miljøet i USA.

Etter hvert skjønner hun at hun må finne ut mer av det skjulte landskapet som hennes personlige «Heimat» består av.

Forfatteren tar leserne med seg i sin jakt etter opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte at hennes forfedre var anstendige mennesker. Hvor var de da synagogene brant?

Det blir flere reiser tilbake til Tyskland. Hun finner en skolestil der onkelen sammenliknet jøder med giftige sopp i skogen. Han skrev: «Slik giftsoppen kan drepe en hel familie, kan jøden drepe et helt folk». Fluesoppen blir et av mange ledemotiv i boka, som er på 288 unummererte sider der hver og en er et eget kunstverk. Det er tegninger, fotografier, kollasjer, malerier, tekstbrokker, skjemaer og dokumenter.

OM SKAM: En side fra boka, der Krug forteller om et tilfeldig møte med en gammel dame i USA, som fortalte at hun hadde vært i konsentrasjonsleir under krigen.
OM SKAM: En side fra boka, der Krug forteller om et tilfeldig møte med en gammel dame i USA, som fortalte at hun hadde vært i konsentrasjonsleir under krigen. Vis mer

Uten å tilgrise

Det er betent materie hun dukker ned i. Det tyske folket var nedsyltet i krigersk retorikk og jødehat, men det er ikke så lett å skjønne hvordan den enkelte opplevde det. Bestefar Willi var kjørelærer og medlem av nazipartiet. I familiens egen fortelling ble han derimot framstilt som sosialdemokrat. Krug vil ta rede på sammenhengen. Hun finner arkivmapper og viser innholdet.

En av bokas store styrker er at hun legger fram dokumentasjonen uten å tilgrise den med påfunn. Hun stiller spørsmål til fortida, men gir seg ikke til å dikte svar.

Ingen av personene i boka utmerker seg med heltemodige gjerninger eller kjente grusomheter. Dette er de små menneskenes historie, de små brikkene i det gigantiske puslespillet som utgjør et folk, et Heimat. De er plassert i historien, de har ikke selv bedt om sin plass. Nettopp den uanstrengte vekslingen mellom de helt små gjøremålene hos familienes grener og de enorme begivenhetene i massemyrderienes tid, gjør Krugs framstilling særlig sterk.

Ritualisert anger

Tyskeres oppgjør med sin totalitære fortid, alle traumene etter nazitidas grusomheter, har ingen ende. Vi blir aldri ferdig med krigen, pleier man å si også her i Norge, og godt er det.

De store paradoksene i menneskenes historie og kultur fikk sitt kanskje mest ytterliggående uttrykk i nazismens bestialitet, som hadde sitt utgangspunkt i den fruktbare kulturnasjonens pittoreske landskap, selve Heimat.

Opplevelsen av kollektiv skyld, den ritualiserte botsgangen – svært godt skildret i boka – har preget Tysklands etterkrigstid. Dette kan nok ha skygget over den enkeltes historie. Mange lot taushet og fortrengning bli svaret på den oppvoksende slekts spørsmål om hva pappa og bestemor egentlig drev med i de 12 åra med nazi-styre. Var nazistene virkelig bare «de andre»?

Pageturner

Også i Norge har det de seinere åra kommet vektige bøker som borer tilbake i familiehistorien. Særlig Bjørn Westlies «Fars krig» og Ida Jacksons «Morfar, Hitler og jeg» utmerker seg med sitt refleksjonsnivå. I møte med den taushetsbelagte fortida får disse forfatterne rik anledning til å studere sine reaksjoner i nåtid og barndommens famlende forsøk på å fylle hull og lete etter fornuftige forklaringer på den snille bestefarens dunkle hemmeligheter.

Det er i dette landskapet Nora Krugs fremragende «familiealbum» befinner seg. Boka er blitt et sant overflødighetshorn, en levende beretning om alt det som ikke finnes annet enn som falmende minner. Den kunstneriske utførelsen er så gjennomført, så presis og så vinnende, at «Heimat» blir en fengslende pageturner til tross for sin fragmentariske komposisjon. Formen speiler temaet på perfekt vis, for hva har vi vel å holde oss til når vi studerer det forgangne annet enn løse brokker, flyktige fragmenter og tause ansikter.