Fengslende

Tungt, episk, dystert og styggvakkert.

CD: Den skotske kvintetten oppsto i Glasgow i 1995 og har til nå gitt ut fem album. Bandet er igjen tilbake i storslått form, slik vi husker dem fra det mesterlige 2001-albumet «Rock Action». Hva er det med denne gjengen som fascinerer og får støy og kontrollert brutalitet til å framstå som skjørt og vakkert? Postrock-sjangeren, som Mogwai dyrker med stor autoritet, er for så vidt en smal retning med mange aktører. Det som kjennetegner postrock er at den er musikk tuftet på psykedelia, prog- og symfonisk rock med utstrakt bruk av støy i kontrollerte former, selv også i infernalske utbrudd. Den framstår, til tross for sine soniske sider, som vakker og vár - melankolsk og episk. Slint (USA), Sigur Rós (Island) og Salvatore (Norge) er eksempler på postrock-band. På «Mr Beast» klarer Mogwai å lydmale sine inntrykk i beste postrock-tradisjon. Albumet viser til tider en råere og mer støyende hardcore-utgave av bandet - uten at det går utover dynamikken, melodien eller den stemningsskapende mosaikken. «Mr Beast» er langt på vei en ren instrumentalplate. Der hvor vokalen er til stede, er den nærmest å betrakte som et instrument. Hva som blir sagt synes underordnet.Det som slår meg, er den stillestående og statiske følelsen jeg får av å høre på Mogwais musikk. Det er som å ble fanget i en lomme hvor tida opphører. Det er noe med den dvelende rytmen som har en hypnotisk virkning på lytteren. Mogwai er ikke vanskelig tilgjengelig, men «Mr Beast» krever likevel at du lar musikken tar kontrollen. Lukk øynene og flyt med.