HJEMME I TRONDHEIM: Her er  Okello Akuay Ochalla med Nuye Okello Akway (datter, nå 12) og Marho Okello Akway (sønn, nå 10) i Norge. Nå sitter han tiltalt i en stor terrorsak i Etiopia. Foto: Ole Morten Melgård / Dagbladet
HJEMME I TRONDHEIM: Her er Okello Akuay Ochalla med Nuye Okello Akway (datter, nå 12) og Marho Okello Akway (sønn, nå 10) i Norge. Nå sitter han tiltalt i en stor terrorsak i Etiopia. Foto: Ole Morten Melgård / DagbladetVis mer

Fengslet og ignorert

En norsk statsborger sitter fengslet i utlandet, og risikerer dødsstraff. I beste fall har han trolig mange år foran seg under elendige soningsforhold. Den nesten totale norske tausheten etterlater ham alene i møte med bødlene.

Debattinnlegg

Da Tjostolv Moland og Joshua French ble fengslet i 2009, preget det avisforsidene gjennom en lang periode. Utenriksdepartementet holdt pressekonferanser for å holde offentligheten oppdatert om en sak som levde i allmennhetens bevissthet fra dag til dag.  

Da er det annerledes med Okello Akuay Ochalla. Okello er en norsk statsborger som kom til landet som flyktning. Han sitter nå i en etter all sannsynlighet elendig celle et sted i Etiopia på andre året og avventer rettssak og dom. Etter planen begynner rettssaken i morgen. Hvis noen skal hjelpe ham, er det oss. Så hvorfor trår vi ikke til? Hvorfor blir ikke denne saken sortert høyere når medias dagorden settes?  

Også sakens bakgrunn er alvorlig. Da Okello var delstatspresident i et område i den sørlige delen av Etiopia, begikk det autoritære etiopiske regimet en massakre mot anuakene, den etniske minoriteten som Okello tilhører. En dag i 2003 ble 400 menn, kvinner og barn drept — dels skutt, dels hugd ned med macheter — og et tusentalls hjem ble brent. Da Okello protesterte mot overgrepene, kom han selv i fare, og ble nødt til å flykte fra landet. Han ble anerkjent som FN-flyktning, og kom til Norge. I 2009 fikk han norsk statsborgerskap.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Norge bor også hans kone og fire barn. De er norske, som ham. De har hele sin framtid her. Og nå sitter deres ektemann og far fengslet i landet de flyktet fra. De kan vanskelig oppleve at norske myndigheter eller norsk offentlighet har gått hardt inn for å bistå ham.  

Den siste dramatiske vendingen i familiens liv fant sted da Okello var i Etiopias naboland Sør-Sudan. Etiopia har et samarbeid med Sør-Sudan for å bekjempe opposisjonelle etiopiske grupper som opererer der, og i 2014 ble Okello pågrepet av sør-sudanesiske sikkerhetsstyrker og overlevert til Etiopia. Der har han siden sittet fengslet, i alle fall med ett tilfelle av vold fra en fangevokter. Regimet som han måtte flykte fra for mange år siden, har omsider tatt ham. Ingenting tyder på at de har til hensikt å være nådige.  

Etiopiske myndigheter hevder at Okello har samlet penger og rekruttert til en opprørsgruppe. Slike anklager om «terror» brukes ofte mot opposisjonelle, og det er uklart i Okellos tilfelle om dette er rent oppspinn eller ikke. Etiopia har aldri opplevd demokrati, og forblir etter mange år med væpnede konflikter en autoritær stat som begår omfattende menneskerettsovergrep mot egen befolkning. Etiopia er per i dag et av landene som fengsler flest journalister, og rettsvesenet er ofte knyttet opp mot maktapparatet.  

Norske myndigheter nektes per i dag adgang til å besøke Okello
, noe som utgjør et brudd på bestemmelsene som regulerer de grunnleggende diplomatiske relasjonene mellom stater. Den etiopiske ambassaden i Stockholm påstår at det dreier seg om «misforståelser» — misforståelser som det etiopiske regimet åpenbart ikke har til hensikt å rydde opp i. Tvert om framstår det som at regimet tøyer strikken for hvor dårlig de kan behandle Okello akkurat så langt som de tillates. Norge er en betydelig bistandsaktør i Etiopia. Selv om det ville være problematisk direkte å koble utviklingsmidler opp mot håndteringen av en enkeltsak, bør norske myndigheter simpelthen kunne forvente å bli tatt mer på alvor. Når man ikke engang får tilgang til å besøke ham, illustrerer det hvor langt man er fra å utøve reell innflytelse på Okellos situasjon.  

Det er så enkelt som dette: Det finnes ingen andre land enn Norge som har et statsborgerlig ansvar for Okello. Han er helt og fullt avhengig av oss. Hvis vi svikter ham, er han for evig og alltid sviktet. Det landet han er født i, og som han tidligere var statsborger av, har han måttet flykte fra, og det ønsker nå i verste fall å henrette ham. Alternativt må han forvente årevis i fengsel, i et land hvor tortur og annen mishandling er utbredt.  

I en slik situasjon må norske myndigheter selvsagt sette inn betydelig tyngde. Vi kan ikke leve med at et autoritært regime kjent for sine mange brudd på menneskerettene, nærmest skal kunne skalte og valte med en norsk statsborger som de vil, uavhengig av rettsstatsprinsipper og demokratiske spilleregler. Det vil også sette en ubehagelig presedens for hvordan norske statsborgere skal kunne behandles i framtiden.  

Både Human Rights Watch og Amnesty har slått alarm om saken, men få medier har omtalt den, først og fremst med unntak av Dagbladet. Faktum er at den norske offentlighetens manglende interesse kan være direkte skadelig for Okello. Det etiopiske regimet har gjerne vært ganske vare for kritikk. Regimet ønsker å framstå som mer demokratisk og menneskerettsvennlig enn det er, ikke minst på grunn av avhengigheten av bistandsmidler. Stillheten rundt saken gir imidlertid etiopiske myndigheter frie hender. Samtidig er det ikke noe press på den norske regjeringen om å øke innsatsen. De eneste som virkelig kan holde begge lands myndigheter ansvarlige, er nettopp en kritisk presse og en interessert offentlighet.  

Rettsaken er foreløpig utsatt til november. Kanskje begynner den allerede i morgen. Hvorvidt norske redaksjoner bestemmer seg for å dekke hva man må regne med vil bli en rettsfarse, vil kunne ha stor — kanskje til og med avgjørende — betydning for hva som skjer videre med Okello. Risikerer vi at en norsk statsborger henrettes uten at det norske samfunnet har gjort det vi kan for å redde ham? Det følgende synes dessverre klart: Hvis det norske samfunnet ikke hever innsatsen kraftig i denne saken, etterlates et inntrykk av at norske statsborgere kommer i ulike kategorier. Enkelte kan i verste fall henrettes uten at man gjør et stort nummer av det.