Fenomenet Bjørneboe

BIOGRAFI: Jens Bjørneboe er blitt til en drøm om noe som er tapt, et Eden, et land vi ikke lenger eier.

UTFORDRENDE SIDER: Jens Bjørneboes tanker om at lidelse fører til noe godt, hans kvinnesyn, Tyskland-hatet i siste del av livet, sansen for den sterke outsider, hans enkle maktbegrep og tendensen til å tenke i absolutter må vurderes sammen med hans sterke sider, mener biograf Tore Rem.

Foto: Scanpix
UTFORDRENDE SIDER: Jens Bjørneboes tanker om at lidelse fører til noe godt, hans kvinnesyn, Tyskland-hatet i siste del av livet, sansen for den sterke outsider, hans enkle maktbegrep og tendensen til å tenke i absolutter må vurderes sammen med hans sterke sider, mener biograf Tore Rem. Foto: ScanpixVis mer

|||Les også:

Enka Tone Bjørneboe gruer seg til å lese biografien

Anmeldelse: Bjørneboe-biografien knuser mytene

DA HØYESTERETTSADVOKAT
J.B. Hjort høsten 1961 ville ta et oppgjør med Jens Bjørneboe, den ferske radikaleren som nylig hadde gått til angrep både på riksmålsbevegelse og justisvesen, kalte han sin artikkel «Fenomenet Bjørneboe». Og det var nettopp da, på tidlig 1960-tall, at Bjørneboe ble et fenomen, et fenomen som siden skulle vokse, ikke minst etter hvert som en ny og radikal ungdomsgenerasjon gjorde ham til sin.

Da han til slutt gikk til grunne og endte med å ta sitt eget liv, ble fenomenet ikke mindre. Siden har «Jens Bjørneboe» levd et sterkt liv i vår kultur. Ikke bare hadde han et av de mest virksomme liv i norsk offentlighet i etterkrigstida, kan hende er han også den av sin samtids forfattere med den sterkeste virkningshistorien. Vitnesbyrdene er mange: få forfattere kan ha hatt en like livsforvandlende effekt på like mange lesere.

JENS BJØRNEBOE er blitt et slags kodeord, en forkortelse for en mengde ulike og til dels motstridende kvaliteter, med mer eller mindre tydelige forbindelser til den historiske skikkelsen han var. Noe er blitt «bjørneboesk», slik annet kan være «kafkask» eller «dickensk». I fjor sommer kunne Asle Toje både anklage Bjørneboe for å ha ødelagt norsk skole og ta ham til inntekt i kampen mot bedreviterne. Shabhana Rehman kunne fortelle at vår tids Jonas går på koranskole. Både Kongen og Krf har tatt ham i bruk for ulike formål. Og årets sommerdebatt om de intellektuelle har nok engang aktivert det rituelle spørsmålet: Hvor er den nye Bjørneboe?

MEN HVA SLAGS Bjørneboe er det da vi snakker om? Hvem er det vi ønsker oss tilbake? Det handler, tør jeg mene, ikke minst om lengsel. Om lengselen etter en tydelig og uredd stemme, etter noen som kan skille rett fra galt og gjøre det kompliserte litt enklere. Om savnet av en skikkelse som alltid befinner seg på rett side, en som kan si fra når ting bærer galt av sted. En forsvarer av dem som ikke selv kan forsvare seg. Slik er Jens Bjørneboe blitt til en drøm om noe som er tapt, et Eden, et land vi ikke lenger eier.

DET VAR 1960-TALLET som skulle bli Bjørneboes store tiår i offentligheten. Det var først da at han ble «Jens Bjørneboe». I 1950-tallets ordskifte tilhørte han dem Gunnar Skirbekk, i sitt oppgjør med det såkalte poetokratiet, dikterveldet, siden kalte «dei humanistiske lausåndene». I møte med de nye samfunnsvitenskapene, og med et samfunn som la større vekt på kunnskap og ekspertise, skulle de norske femtitallistene snart synes passé. Men nettopp på dette tidspunktet, på det som i ettertid fremstår som overgangen til noe nytt, av årsaker Bjørneboe knappest hadde kontroll over, finner det største bruddet i hans karriere sted. Dermed ble han, en stemme fra forrige tiår — hvor de frie intellektuelle nærmest per definisjon var kritikere av sosialdemokratiet — omgjort til et av de skarpeste våpen for venstresiden, og for ungdommen.

Det ligger noe beundringsverdig i måten Bjørneboe valgte å engasjere seg på. Og det at han stadig søkte å sette seg selv utenfor, å fristille seg, kostet. Det gjorde ham skikket til å innta standpunkter andre ikke ville hevde eller være i stand til å hevde. Slik ga han lenge viktige bidrag til sin tids offentlige debatt, som motstemme.

SELV OM HAN tidvis brukte den godt, forvaltet Bjørneboe likevel en rolle fra fortida. Hans selvforståelse var nært knyttet til ideen om forfatteren som «vates», en profet, en seer med helt særskilt status. I en av sine mange tydelige formuleringer av denne rollen, slo Bjørneboe det fast: Staten står for løgn, forfattere for sannhet. Alle steder og til alle tider foregår det en «kamp på liv og død» mellom makthaverne og forfatterne. Vil det noen gang vil komme til en forsoning mellom «de offentlige, profesjonelle løgnere og dem som har til oppgave å si sannheten?», spurte han. Svaret var nei.

«Stakkars det land som trenger helter», skrev Bertolt Brecht. «Glansbilder er ikke vakre», påsto Bjørneboe selv. Han hevdet å foretrekke sannhet.

DET LIGGER ET betydelig paradoks i store deler av Jens Bjørneboes videre liv i vår kultur. Georg Johannesen formulerte det som følger: «Hvis det er så at Bjørneboe var imot autoriteter, hvorfor gjøre ham til det samme?» Gjennom Bjørneboe overlevde en type intellektuell rolle, med dens uklart funderte kulturelle autoritet, lenger enn den ellers ville gjort. I sin fundamentale kritikk av all ytre autoritet, var Bjørneboe samtidig, uten bevisst å ville det, med på å avvikle den samme rollen, om enn som en del av en større anti-autoritær bevegelse. Blant annet derfor er hans rolle ikke lenger tilgjengelig. Og det bør den neppe være.

BJØRNEBOES INNSATS i kritikken av fengsels- og justisvesenet, hans stort sett konsekvente anti-totalitære holdning, hans engasjement for enkeltmenneskets verdighet, blir stående. Og ikke minst har han både i sin levetid og i ettertid tent engasjement hos generasjoner av lesere.

Ser man nærmere etter, er mye av hans tankegods likevel av det utfordrende slaget. For å nevne noe: tanken om en nødvendig katastrofe, ideen om at lidelse fører til noe godt, kvinnesynet, Tyskland-hatet i siste del av livet, sansen for den sterke outsider, hans enkle maktbegrep og tendensen til å tenke i absolutter og store kategorier. Dette må man også forholde seg til hvis man ønsker å forholde seg til Bjørneboes intellektuelle virke. Samtidig bør det være mulig å ha syn for at noe av dette også utrustet ham til det han så som sin oppgave. Slik bidro for eksempel hans apokalyptiske tenkesett til å gi ham en følelse av at det haster, av at det må handles. Hans sterke overbevisning om at makten alltid er ond, ble en betingelse for hans virke. Og hans tendens til å tenke tilværelsen i klare polariteter, i svart og hvitt, tente ham og nærte hans engasjement.

NOEN AV DE vesentligste spørsmålene «fenomenet Bjørneboe» stiller oss, er disse: Hvordan skal vi ivareta hans engasjement i nye former, uten å ty til den form for legitimering han selv ble avhengig av? Hva skal forfattere bygge sin autoritet i offentligheten på? Med hvilken autoritet kan og bør intellektuelle ytre seg i samfunnsdebatten? Her ligger en av de mest interessante debattene som kan komme ut av en mer åpen vurdering av hvem Jens Bjørneboe var. Slik kan vi kanskje lære av hans eksempel, på godt og på vondt, uten å idealisere hans problematiske sider — men også uten å forkaste hans historiske betydning.

Sikkert er bare dette ene: selv kommer han aldri tilbake.

Andre del av Tore Rems Bjørneboe-biografi «Født til frihet. En biografi om Jens Bjørneboe» gis ut denne uken.