Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fenomenet Brann i Bergen

Vi har sett scenarioet utspille seg utallige ganger: Sportsklubben Brann har lagt ned et formidabelt arbeid i løpet av vinteren; nye kvalitetsspillere er kjøpt inn, det er lagt ned et solid håndverk i form av trening, og det sportslige fundament skal være tilspisset og evaluert ved hjelp av grundige analyser og drilling av systemer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I takt med det arbeidet som er lagt ned, og som blir behørig presentert i den lokale eteren, stiger optimismen i Bergen og omkring Sportsklubben Brann. Dette til tross for at tidligere sesonger med like tilsynelatende solide sesongforberedelser, etter skuffende sesonger år i forveien, har resultert i en nærmest endeløs rekke med nedturer, både sportslig og økonomisk. Likevel er entusiasmen hjertelig til stede omkring klubben når Brann stiller til første hjemmekamp, ofte etter en like oppløftende generalprøve som i år. Så skjer det: Brann går på den ene blemmen etter den andre i sesonginnledningen, og en slags dominoeffekt av negative faktorer synes å utløse hverandre. Spillerne blir reserverte og passive, og de sportslige ansvarlige blir uklare i sine analyser etter kampene. Og i kjølvannet av dette oppstår gjerne konflikter internt i organisasjonen.

Omgivelsenes betydning og rolle framstår som vesentlig når Branns skuffende innledning på sesongen skal utdypes. De lokale journalistene kvesser pennen og er flinke til å fortelle med fete typer om tingenes forsmedelige tilstand i Sportsklubben Brann, mens avisene fra Akersgata betrakter det hele med et skrått blikk fra tigerstaden. En interessant observasjon er imidlertid at det stort sett er de samme lokale journalistene som i løpet av sesongforberedelsene bidrar til å skru opp forventningene og optimismen på et urealistisk høyt nivå, som er de mest kritiske i ettertid når forventningene ikke innfris. Ting kan tyde på at nettopp urealistisk høye forventninger bidrar til å snu optimismen, engasjementet og entusiasmen som råder i forkant av sesongen til skjellsord, sinne og beinhard kritikk av alt fra styre og stell til klubbens spillere. Som følge av urealistiske forventninger, i hvert fall sett i sammenheng med tidligere resultater, har de involverte aktørene i Brann et veldig stort press på seg i form av et unisont krav om resultater. Forventningene er store. I hvert fall i seriepremieren på hjemmebane mot nederlagsdømte Lillestrøm med den tidligere utskjelte og avskjedigede Brann-treneren Hallvard Thoresen i spissen. Med utgangspunkt i slike forventninger har laget svært mye å tape. Fallhøyden er ekstrem både for lagets spillere, trenere og styret. Alt annet enn tre poeng er for dårlig og ydmykelsen blir total når Lillestrøm vinner på Stadion, og laget taper 0- 5 mot Tromsø i ishavsbyen påfølgende helg. På denne måten kommer laget i en form for forsvarsposisjon, når de egentlig bør angripe. Dette fører til utrygghet og reservasjon, noe som gir dårlige forutsetninger for å prestere sportslig på banen. Det engasjementet som før sesongen var preget av entusiasme og optimisme, blir med ett snudd til pessimisme, sinne og fortvilelse. Og paradoksalt nok blir de urealistiske forventningene og presset om resultater, som i utgangspunktet synes som noe av roten til det onde, høyere i takt med antall skuffende resultater. Det hele kan virke som en vond sirkel hvor de ulike aktørene som er involvert ikke er i stand til å finne konstruktive løsninger, og hvor mange elementer påvirker og griper inn i hverandre på en gjensidig negativ måte.

Et annet forhold som bidrar til å underbygge et slik resonnement, er den tilsynelatende gode kvaliteten på årets spillerstall og lagets sportslige støtteapparat. Sportsklubben Brann har, ifølge de fleste, på papiret et svært slagkraftig og konkurransedyktig mannskap både på banen og på sidelinjen. Stallen er vesentlig forsterket fra i fjor, og framstår bred med til dels meritterte spillere som besitter både landslags- og europacup-erfaring. I tillegg er lagets trener assistenttrener på A-landslaget og meget vel ansett for sine fotballfaglige og analytiske evner. På bakgrunn av dette skulle dermed alle forutsetninger for å skape et lag på høyt nivå være til stede. Det viser seg imidlertid gang på gang at det er forskjell på teori og praksis. Å omsette et på papiret slagkraftig lag til et lag som faktisk vinner fotballkamper i praksis, synes imidlertid vanskelig, i hvert fall i Bergen og Brann.

I tillegg har det vist seg at mange opplever framgang i andre klubber etter et opphold med stagnasjon i Brann. Spillerne fungerer ikke tilfredsstillende, verken sammen eller individuelt i den røde drakten, på Brann Stadion. Dette tyder på at de forholdene som jeg har presentert i form av forventninger og press, kan ha betydning for spillernes evne til å prestere. Dette sitter antakelig mer i hodet enn i beina på spillerne.

På bakgrunn av det foregående kan det være interessant å kikke nærmere på den konteksten som de ulike aktørene i Sportsklubben Brann beveger seg innenfor. Klubben har store tradisjoner fra gammelt av, men vi må tilbake til 1982 for å finne forrige virkelige triumf, da Molde ble beseiret i cupfinalen. Riktignok var det en vesentlig forbedring med sølv i serien i 1997 og kvartfinale i europacupen, men fallet og ydmykelsen ble desto større da laget feilet fundamentalt i innledningen til neste sesong. En sitter stadig igjen med følelsen av at en ikke klarer å leve opp til det idealet som den eldre generasjon skapte. Fortidens triumfer kan nesten framstå som et spøkelse for dagens spillere og ledere. Samtidig er engasjementet og interessen i og omkring klubben formidabel. Brann framstår som Bergens stolthet, og bæres frem for å reflektere bergensernes fortreffelighet på ulike arenaer rundt om i landet. Den bergenske stoltheten har måttet absorbere en del tunge slag under beltestedet etter tap mot størrelser som Sogndal, Kongsvinger og Tromsø. Nettopp denne konteksten i form av tunge tradisjoner fra en svunnen tid, uoppfylte forventninger gjennom adskillige år, (u)kultur, bergensk stolthet og presset fra omgivelsene kan synes å være Branns største og vanskeligste motstander å overvinne.

Så kan en spørre seg: Er det i det hele tatt mulig å foreta vel overveide grep for å snu den negative utviklingen og komme ut av den onde sirkelen som jeg har beskrevet? Historien kan ikke omskrives, og et oppgjør med den bergenske patriotisme og ustanselige pågangsmot er urealistisk, og den har etter min mening mange positive og sjarmerende elementer. Løsningen ligger sannsynligvis delvis i de målsettingene og ambisjonene som ledelsen i klubben reflekterer gjennom ord og handling. Det er positivt at en ønsker å skape en toppklubb i Bergen som drives etter de krav som stilles i dagens toppidrett. Det er likevel noe med at en må lære å krype før en kan gå. Klubben drives svært ambisiøst og profesjonelt, men det virker lite hensiktsmessig å legge listen på et urealistisk høyt nivå når man gjentatte ganger smertelig har fått erfare hva det kan resultere i. Som jeg har argumentert for, bidrar media og omgivelsene i stor grad til å skape og dyrke disse forventningene. Klubbens ledelse burde som følge av dette i større grad vært bevisst disse mekanismene og posisjonert seg strategisk ut fra dette. En mer ydmyk, men likevel bevisst holdning til oppgavene som skal løses, kunne kanskje bidratt til å skape en ny kurs for Sportsklubben Brann i et lengre perspektiv.