Fenomenet Ernst Jünger

En følsom seismograf og kartlegger av det 20. århundres vulkanske ideologiske landskap? Eller en forrykt krigsromantiker som beredet grunnen for nazismens voldsforherligende aggresjon? Synspunktene er som man forstår svært forskjellige når det gjelder den tyske forfatteren Ernst Jünger. Forrige uke døde han, 102 år gammel, og dermed er sluttstrek satt for et av de mest mangslungne og komplekse forfatterskap vårt århundre har vært vitne til.

  • Tilfellet ville at den eldgamle Jüngers kanskje aller mest kjente bok «I stålstormer» ble utgitt på norsk så seint som i fjor høst, oversatt av Pål Norheim og Jon Alfred Smith. Boka bygger på forfatterens egne dagbokopptegnelser fra fronten under første verdenskrig, og er for lengst anerkjent som en av verdenslitteraturens store krigsromaner. I anmeldelsen her i avisa het det da også at «'I stålstormer' vitner om en gudbenådet skarp iakttakelsesevne som setter seg ut over all ideologi».
  • Det er skyttergravene og materialslagenes ildbrølende virkelighet Ernst Jünger her ferdes i. Han gikk selv begeistret i krigen som 19-åring, ble såret minst 20 ganger, avanserte til offisers grad og mottok de mest høythengende tyske krigsutmerkelser for sin innsats.
  • Lest i dag, som et rent krigseventyr, gjør boka fremdeles et rystende inntrykk. Jünger skildrer sine opplevelser ved fronten med en gjennomtrengende saklighet, en radikal fatalisme som i sin tøylede form virker nærmest fysisk opprivende på den som leser. I sin overbevisende framstilling av blodrusens stolte men gledesløse heroisme, virker det som om Jünger kommer svært tett på å identifisere den altoverskyggende betydning krigen, som en allmenn erfaring, fikk for hele hans generasjon av unge, europeiske menn.
  • En slik rent estetisk lesning av Jüngers verk bør imidlertid kompletteres med en forståelse av hvilken politisk virkning hans bøker fikk i den tyske mellomkrigstida. Nazistene var raskt ute med å ville innlemme hans høyreradikale individualisme i sin egen politiske enfoldighet. Men til tross for sine uttalt antidemokratiske holdninger, lot Ernst Jünger seg aldri overtale til å bli en del av Hitlers propagandamaskineri.
  • Han forble sin egen herre - en aristokratisk skikkelse i selvvalgt avsondrethet fra en samtid der det var liten plass for hans dypt anti-rasjonelle prosjekt: En radikal konservatisme sprunget ut fra modernitetens egne kilder.