Ferden mot mann-dommen

Nesten mot slutten av Pål Gerhard Olsens roman «Manndomsprøven» forteller hovedpersonens farmor om farens opplevelse av 20. april 1944 i Bergen. Da eksploderte 124000 kilo sprengstoff i det hollandske lasteskipet «Voorbode» ved Festningskaien og skapte en destruktiv kakofoni av mennesker og hus i byen.

Brikt Jensen

Ingen som opplevde katastrofen og opprydningsarbeidet kan glemme det.

Løselig har jeg regnet ut at jeg må ha vært på Finns, farens, alder, og kan når som helst gjenoppleve dagen og dagene etterpå. Den 84-årige farmoren er blitt en stor forteller, skriver Georg, sønnesønnen, og det har han rett i. «Faren ble en sånn stille ungdom,» sier hun. «Han kunne nok være munter, men hadde denne stillheten over seg. Og den har vel du arvet,» sier hun.

Lesende

Georg forteller fra sin tidlige ungdom at farmoren likte så godt å lese at hun får månedens bok fra Den norske Bokklubben i posten. Sammen sitter de og leser, for eksempel «Det lykkelige Arabia». Og et hovedpunkt for fortelleren er at «Det lykkelige Arabia» ikke er et sted: «Det er å lese.»

«Manndomsprøven» er en erindrende roman om en ung bergenser fra 1960-årene til midt i 1980-årene. Han er tenksom, prøver å se bak det tilsynelatende. Flink på skolen, bra i fotball, litt tilbakeholdende, «stort hode og glup».

Nå er det ikke i Bergen sentrum han opplever de tidligste barneårene sammen med foreldre og søsken. De holder til i Åsane, som skal bli utbygningsdistrikt. Men han har et klart mål: At han skal beseire Bergen. «Bergen er en by som må inntas omtrent med våpen i hånd.» I mellomtiden har han det fint med bøkene, skolen og fotballen, ikke minst med drømmene om feriene på Sunnmøre, hos morens mangfoldige familie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Religiøs

Morfarens død fører ham inn i en tidsbetinget religiøs periode, selv om tanker på yngre og eldre piker stadig forstyrrer ham. Rimeligvis utvider han etterhånden sitt revir: Blir avisbud, elsker å være utplassert i det såkalte arbeidslivet, trives bedre og bedre på skolen, blir en mønsterelev.

Og utvikler etterhvert en kameleonaktig tilpasningsdyktighet: Som mer og mindre tilfeldig anleggsgartner, som hybelboer på stundom nokså sjabre rom, blir kystartillerist, besøker London, Ungarn, Venezia og Kreta, utvikler raffinerte sko- og klespreferanser, med hyppige bar- og kafébesøk, prøver seg som student i Volda og Bergen, uten å få aha-opplevelser av den grunn. På en eller annen måte føler han at han har gått glipp av en alminnelig ungdomstid, som han heftig prøver å ta igjen.

Detaljer

«Manndomsprøven» er blitt en rik bok, med presise erindringer og sansninger, velskrevet, preget av en viss ironisk distanse: Georg innser for eksempel «at åttiårene nok også delvis kunne bli dårskapens tiår, en hel bakteriekultur av infantile utskeielser».

Kanskje kan leseren stundevis føle at han blir litt overkjørt av for mange detaljerte beskrivelser av stort og smått, men bærer over med det. Heller for mye enn for lite, når det nå er et slags booppgjør over 20 års levd og sett liv. Pål Gerhard Olsen er en god forfatter som har skrevet en god bok.