Ferdigtygd elitisme

SAMTIDSMUSIKK: Morgenbladskribenten Morgan Andersen blotter i Dagbladet den 11.04, i et ufrivillig øyeblikk, det norske pling-plong trollets skremmende fordreide ansikt. I mangel av musikkhistoriske argumenter sammenligner han meg med ingen ringere enn Adolf Hitler og håper dermed på å torpedere debatten om samtidsmusikkens problemer.

Denne taktikken minner om det tyske femtitallets fanatiske ny-musikk kretser som med sin aggressive marxistretorikk klarte å «skremme» komponister og musikere som foretrakk tradisjonell musikk til taushet. Theodor W. Adorno, den mest dominante av disse, gjentok til det kjedsommelige at den andre Wienerskolens dodekafoni var den eneste «moralske mulighet» etter Holocausts grusomheter, og stigmatiserte dermed tonale komponister som forførere av «massen» og ergo «nasjonalsosialister».

Det er mange som har misforstått mitt innlegg som et angrep på det kvalitative i modernistisk kunst. Kulturkrisens problem er imidlertid bortenfor bra og dårlig. Det mest slående eksemplet fra norsk musikkhistorie, fenomenet Fartein Valen, som var et dristig modernistisk geni som behersket form, instrumentasjon og kontrapunkt lik ingen annen norsk komponist, blir i dag aldri spilt, aldri aktet. Det å tro at noen nålevende norske komponister kommer til å lide en annen skjebne, er en religiøs overbevisning, for det hjelper så smertelig lite med begavelse i en kultur som ikke er relevant i sin samtid.

Morgenbladets kåring av «vår tids største komponist», var i fjor et rørende eksempel på denne ny-religiøsiteten i moderne kunst. I en desperat søken etter å legitimere manglende relevans, «konstrueres» helgenbilder og bedefetisjer etter modell fra det kirkelige kanoniseringsritualet. Morgan Andersen kaller klassisk musikk for et bredt publikum «ferdigtygd kunst». Jeg kaller hans «utfordrende kunst» ferdigtygd elitisme gjemt bak falske fresker.