Ferdinand Finnes unorske raushet

Ferdinand Finne er en raus skikkelse. En dyrker av ånd og skjønnhet, og en evig nysgjerrig sjel. Verdensborger, kunstner og forfatter - og framfor alt overskuddsmenneske. På egne premisser.

I boka «Blå elefant» serverer Ferdinand Finne en anekdote om den elegante Daisy Fellowes, en av mellomkrigstidas mest feterte kvinner. Det fortelles om hvordan hun, under et besøk i India, gikk til innkjøp av «en haug» med uslepne diamanter, safirer, rubiner og smaragder - antakelig flere hundre i tallet. Tilbake i Paris oppsøkte hun så lokalene til Cartier, helte steinene ut over disken, og ga beskjed om at gullsmeden kunne «finne på et eller annet» med dem.

Resultatet ble et mildt sagt fargerikt, såkalt «tutti-frutti»-halskjede - i nyere tid solgt for nærmere tjue millioner kroner. Dette overdådige smykket, avbildet i all sin prakt i Finnes bok, gir umiddelbare assosiasjoner. Det balanserer hårfint på grensen til å være overlesset, men innehar likevel en udefinerbar, avvæpnende sjarm. Kan dette minne om noen vi kjenner?

Overdådig

I likhet med den ekstravagante Daisy har også Ferdinand Finne reist til India for å samle seg uslepne skatter, riktignok på det mentale plan. Disse har han så bearbeidet gjennom åtte år, for deretter å presentere et verk minst like overdådig som salige Cartiers. Dessuten sjenerøst illustrert, blant annet av Finne selv. Ifølge forfatteren er «Blå elefant» å regne for hans åndelige testament, som han har gått svanger med i flere tiår. Først ved åttiårsalderen følte han seg moden til å gå i gang med sin kjærlighetserklæring til det fysiske og åndelige India. Kanskje særlig det siste. For det er religionens og mystikkens vesen Finne søker å nå fram til, på sin ferd rundt i det hektiske India. Spesielt den åndelig-filosofiske sufismen står hans hjerte nær, og blir skildret med mye innlevelse. For, som han sier det i et lyrisk øyeblikk: «...i mystikkens sansninger skal din styrke være».

Ferdinand Finne er så avgjort en sterk og sansende sjel, med våkent øye for Indias paradoksale vesen. Han skildrer det overveldende inntrykket dette landet gir, med sine stadig skiftende stemninger og sin aldri hvilende puls. Førsteinntrykket av en indisk storby blir således beskrevet på denne måten: «Som et tusentalls vepsebol man har stukket kjepper i, et hysterisk utbrudd av trafikk, lyder og lukter, av myldrende menneskemasser...» Samtidig som han utrettelig søker seg mot det mer stillferdige, kontemplative. «Glem ikke ditt daglige forbruk av stillhet,» som det sies i boka. Det er selve denne iboende dobbeltheten som er poenget her, det faktum at praktiske og sjelelige aspekter ikke som i Vesten behøver å være henvist til strengt atskilte samfunnssfærer.

Journalistisk

Nettopp denne forståelsen blir overveldende formidlet av vår unorske reiseguide, der han fritt og uhemmet benytter seg av sosiale, historiske, religiøse og mer personlige vinklinger. Finne er på sitt beste et rent oppkomme av gode menneskelige historier, som gjennomgående blir fortalt med både varme og empati. Til tross for vilje og evne til å gå i dybden, er det likevel det journalistiske som er hans styrke som skribent - denne evnen til å gripe fatt i de særegne og pittoreske historiene, hvor de nå enn måtte by seg. Han reiser til India, og ender opp med en bok som tilsynelatende bare motvillig blir sluttført.

Det finnes jo alltid mer å skrive om, og selv om Finne utmerket godt ser Indias uuttømmelighet i så måte, vil han likevel ha med så mye som mulig. Dette er både hans styrke og svakhet, og med tanke på det sistnevnte kunne boka med hell ha vært strammet noe inn. På den annen side hadde forlaget kanskje lite å stille opp mot forfatterens kompromissløse vilje og skaperkraft. Slik må det vel være. Dessuten utleverer Finne så mye av seg selv, at innvendinger av denne typen faktisk blir av begrenset interesse. Kjøper man Finnes raushet, besvares den ikke med smålighet.

Uangripelig

«Blå elefant» er, som det meste fra Finnes hånd, en tilsynelatende direkte forlengelse av forfatterens egen livsutfoldelse. Her er ingen særlige forbehold, og ingen halvkvedete viser. Finne er seg selv, og det til fulle. Dette bidrar til at han, på en svært utidsmessig måte, faktisk framstår som nesten uangripelig. Som leser finner man seg prisgitt og sjarmert av det som kanskje kan omtales som et slags «Wenche Foss-syndrom». Med andre ord det forhold de fleste av oss har til de ganske få, totalt avvæpnende, virkelig overveldende personlighetene blant oss - som f.eks. Wenche Foss, Per Aabel og altså Ferdinand Finne. Mennesker det rett og slett ikke går an å kritisere, uansett. Nettopp fordi deres overskudd og raushet er av en så vidt altoverskyggende karakter.

«Blå elefant» er et vitnesbyrd om et slikt menneskes åndelige søken, og blir følgelig alt annet enn kjedelig. Ferdinand Finne setter som alltid sine egne premisser med den aller største selvfølgelighet. Og vi lar oss fremdeles imponere.