Ferdinands siste forestilling

Allerede i 1956 startet Ferdinand Finne planleggingen av sin siste forestilling. Da komponerte Arne Nordheim en strykekvartett som Finne i begeistringens rus bestemte «skal spilles i min begravelse». Og slik ble det.

Men ikke bare Nordheims verk var bestilt av avdøde selv. For noen år siden utarbeidet Ferdinand Finne en detaljert regi for sin egen bisettelse. Det skulle være hvite blomster, det skulle være ro og harmoni.

Og Finnes siste vilje ble fulgt til punkt og prikke i Oslos Vestre krematorium i går.

Skjønnhet og glede

Minnehøytideligheten startet med at hans nærmeste venner, Arne Nordheim, Thore J. Elton og Geir Thomas Risåsen, tente de hvite lysene som omkranset kisten. Lysene sto i Finnes egne kandelabrer.

Det var hvite kranser og buketter fra venner og familie, fra kunstforeninger, forlag og teatre, fra Hadeland Glassverk og fra Frimurerlosjen Søilene. På kisten lå et svart teppe, sydd for anledningen etter avdødes ønske, overstrødd med hvite Märthaliljer, hans yndlingsblomster. Og foran midtgangen - den største, hviteste og mest synlige kransen av dem alle: en siste hilsen fra restaurantene Annen Etage og Theatercaféen.

Slik ble Ferdinand Finne bisatt i samme ånd som han levde. Tett knyttet til skjønnheten og gleden.

Valgte tekstene

For livselskeren Finne så ikke på døden som en trist sorti, men «som en åpen port til lys - et lys som er en fortsettelse av denne tilværelsen, men på et annet plan». Kanskje derfor hadde han ikke satt av plass til noen personlige taler med avskjed og farvel.

Tekstene som Thore J. Elton leste, hadde Finne funnet fram, det samme med Wenche Foss' dikt - ja, til og med teaterdivaens kjole for anledningen. En kjole han til alt overmål selv hadde kreert - Finne kom inn i teaterlivet da han som 24-åring ble kostymesjef på Nationaltheatret.

Godt regissert

Ferdinand Finne hadde selv bedt om at prest Kristian Lassen måtte foreta jordpåkastelsen, han hadde valgt musikk av Bach, Henri Duparc, Geirr Tveitt, Rakhmaninov - og til slutt: tredje sats av Arne Nordheims «Portulakk-kvartetten».

Akkurat slik som Finne bestemte for 44 år siden. Og da Nordheim og Elton møttes etter bisettelsen var de enige om hva deres avdøde venn ville ha sagt om forestillingen:

- Godt regissert.

  • Portulakk: Nødvendig ingrediens i fiskesuppen til frøken Nikolaysen, Finnes hushjelp på hans øy utenfor Lillesand, der Nordheim var gjest og komponerte sin strykekvartett i 1956.
LIVSGLEDE: Theatercafèen og Annen Etage takket livsglade Ferdinand Finne for et langt forhold.