Ferie i helvete

Budskapet er at den perverse vestlige intelligentsia er moden til å vike for en mer livskraftig mentalitet, skriver Asbjørn Aarnes om Tore Stubberuds roman «Portrett av en kvinne fra det 21.århundre»: Romanen kan leses som en invitt til et ekspanderende islam om å overta arenaen.

SOM KULTURFILOSOF har Tore Stubberud en klar profil: Han er en av de få norske intellektuelle som har tatt stilling i karikaturdebatten. Som fenomenolog har han registrert en erfaring: at frihetsrommet omkring ham selv og andre har skrumpet inn, under trussel fra et politisk islam.Kan man bebreide andre norske intellektuelle at de ikke har gjort samme erfaring, og at de følgelig stiller seg skeptiske til denne type beskrivelse? Det Stubberud aner, er uten realitet for dem. Man kan vel heller ikke se bort fra at totalitære regimer har øvet fascinasjon på en viss type intellektuelle, og man spør seg om det er det samme som gjør seg gjeldende i tausheten overfor dagens totalitære trussel. Om Stubberud er klar som kulturfilosof, er han mangetydig som romanforfatter. For to år siden utga han romanen «Kjøtt i mørket» (Aschehoug 2003), som var en dikters verk, med innslag av «ugjensigelighet», dvs. avsnitt som bare kan kalles frem i minnet når man gjentar for seg ordlyden og leser om igjen. Årets bok er en tendensroman: «Portrett av en kvinne fra det 21.århundre». Her er neppe én setning som må leses om igjen i sin ordlyd, det er tendensen som danner den mørke tråd; her gjelder det å tyde et budskap. Man blir minnet om Jean-Paul Sartres skille mellom poesi og «engasjert litteratur». Denne gangen vil Stubberud oss noe, han er «engasjert» i en strid som pågår i tiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

LA OSS FØRST høre den direkte talen i romanen: Hovedpersonen, den franske intellektuelle kvinnen Marie Frey, viser et sjikt i Vestens mentalitet, en ekstrem individualisme: Hun ønsker ingen etterslekt, hun er bare opptatt av å stille et begjær, som er kroppslig og upersonlig: orgasmen, den øyeblikkelige opphevelse av hverdagens prosa. Hun er alene, i «selvets tønne»: Hennes higen er det som før ble kalt «selvbesmittelse», men som vi nøytralt kaller selvtilfredsstillelse. At hun retter driftene mot et individ av samme kjønn, viser at hun setter seg ut over de naturlige grensene for selvutfoldelsen. Ingenting smaker henne uten krydder, og hun pøser på med pepper og salt for å øke pirringen i ganen. Hun er alene i forholdet til medmenneskene: De er bare midler til hennes selvbekreftelse. Hun dreper den muslimske ektemannen fordi han står i veien for henne, og fordi selve drapshandlingen skjerper livsappetitten. Hennes siste handling er indirekte: Den muslimske kvinnen, ektefellen, tar sitt eget liv fordi «venninnen» støter henne fra seg. De siste linjene i romanen viser at handlingen også denne gang gir henne nytt pågangsmot.

DA JEG HADDE LEST romanen for første gang, la jeg den bort i avsky, selv sexskildringene virket nedkjølende. At en intellektuell, moden kvinne får lyst på en medpassasjer på toget og går på toalettet med ham, virker blasert og puerilt. Ikke et eneste avsnitt fikk jeg lyst til å gjenta «ordrett» for meg. Men det var da jeg forsto at boken var en tendensroman og ikke en «poets» verk. Og tendensen er ikke til å ta feil av: Forfatteren vil si at så pervers er den vestlige intelligentsia at den er moden til å vike for en livskraftigere mentalitet, som kjenner noe bydende utenfor selvet. Den kan med andre ord leses som en invitt til et ekspanderende islam om å overta arenaen. At det er to muslimer som drepes av en vestlig kvinne, skulle være en ekstra grunn til «gjengjeldelse». Og her er romanforfatteren i pakt med kulturfilosofen. For i kronikken i Dagbladet (24.april) frykter han at det er for sent å reagere. Vi har satt kulturarven overstyr og akseptert nederlaget: «Jeg har et avslappet forhold til om når muslimene blir i flertall i Norge. Jeg tviler på at kalifen skal herske over Dovrefjell, men historien vil endres. Jeg har vendt meg til den tanken at det ikke er noen opplagt sak at vi etnisk norske i all evighet skal bestemme. I mellomtiden leser jeg tekster som lærer oss å se på vår sivilisasjons utslettelse med stoisk ro. Jeg gleder meg over det som var, og vet at mye vil forsvinne. Snart vil kvoteringer gi muslimene større jobbmuligheter, og mer politisk innflytelse. Slik er demokratiet. Jeg ser at muslimene er sterke i troen, at de får mange barn, og at norsk næringsliv trenger dem slik at vi, i hvert fall økonomisk, ikke dør ut.»

IGJEN MÅ VI HUSKE på at det er en fenomenolog som taler: Han skildrer det som vi ser, uten dom. Det blir hver enkelt lesers oppgave - eller kall - å dømme. Stubberud har skildret utsiktene til, ikke normene for et liv i verden. Er vi villige til å si at når det er slik, så bør det være slik? Ikke et hårstrå levnes oss til unnsetning fra skipbruddet. Hvor er ansiktene, menneske-ansiktene i denne romanen? Personene har bare kjønn, endog et kjønn som er i ferd med å viskes ut. Vi tilbys et stinkende heksebrygg, grønngult i farven som fosfor. Og da tvinger en tanke seg frem: Ville ikke en dråpe medmenneskelighet her kunne utrette et mirakel? Det er Rimbauds «ferie i helvetet» forfatteren har skildret, Dantes vandring i underverdenen, uten Vergil og uten Beatrice, dvs. uten medmenneske og uten nåde.

ET SISTE SPØRSMÅL melder seg: Står vi virkelig foran den europeiske kulturens undergang? Det er flere stemmer i denne kulturen, den jødiske, den greske, den nordiske. Den greske er midtstemmen som har ytret seg gjennom logos, ordet, hørbar over hele middelhavsområet og med varig virkning i Frankrike, ordets høyborg, hvor man ennå i dag kan tillate seg det meste, bare man mestrer språket. Det er denne logoskulturens dødskamp vi opplever hos romanheltinnen Marie Frey: Midt i alle sine perversiteter går hun og tygger på brokker av den store samfunnsteoretiker Alexis de Tocqueville. Visst har hun studert sosiologi ved universtitet, men hennes omgang med sitatene er så lettvint at man skulle tro at hun bare har nippet til studiene i et cocktailparty. Den jødiske stemmen, som er eldre enn den greske filosofien, sier at jorden tilkommer Herren, og at vi er fremmede som bor i leie hos ham. Den siste jødiske røsten kom fra Paris, fra Emmanuel Levinas (1906- 1995). En halvadelig franskmann bemerket om ham: Ja, Levinas har bevart stemmen, men var han ikke jøde og tidligere fange i konsentrasjonsleir, ville parislatteren ha plassert ham i dyrehagen i Vincennes. Finnes det noe latterligere spør den - enn ideen om Gud og uendeligheten?

DEN NORDISKE RØSTEN ble hørbar omkring midten av det 18. årundre. Da brøt det ut en strid mellom Syden og Norden som førte til et skifte i kulturhegemoniet: Ordet kom for en tid til å vike for tausheten. I logoskulturen het det: Herren taler, slaven tier. Nå fikk tausheten ny mening: Man tier fordi man hører en lyd, en tone, en stemme, - man vet ikke om den kommer fra stjernene eller den Annens ansikt. Den jødiske stemmen spør: Hvor er din bror, Abel? Logoskulturen har lært oss å telle hoder, ansiktsløse hoder på kulerammen. Visstnok er også Norden nå på vei ut av tausheten, men talen går ennå så tregt at ansiktene ikke blir borte, de utellelige ansiktene. Enn om det ble en samtale mellom de eldste og de yngste stemmene?