SYDENFERIE:  Nordmenn reiser til Syden som aldri før. Ferien skal være fullpakket med aktiviteter. Her fra Tyrkia.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX
SYDENFERIE: Nordmenn reiser til Syden som aldri før. Ferien skal være fullpakket med aktiviteter. Her fra Tyrkia. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIXVis mer

Ferie som aldri før

Sommerferien tar pulsen på tidsånden. Den går stadig fortere, skriver Marie Simonsen.

Meninger

På lørdager kom «pappabåten». Litt utpå ettermiddagen. Mennene slapp tidlig fra jobben, klokka to, og etter ei uke som gressenkemenn i byen, kveldene tilbrakt på Bris og Buen som ikke var et helsestudio, men en bar og en nattklubb, hadde de problemer med sjøbeina, men pene i tøyet var de fortsatt. Dress, slips og hatt.

Ut på landet til mor. Kvinnene het mor i gamle dager. Eller Lillemor, Vesla, Tulla og Baby. I to måneder hver sommer lå kvinnene med kallenavn på landet med ungene og fikk besøk av far lørdag ettermiddag til søndag kveld eller mandag morgen, når det ikke var fellesferie. Det var ikke bare i svart-hvitt filmer og bøker fra 1950-tallet det skjedde. Riktignok var ikke borgerskapet så utbredt som kulturen ville ha det til, men mannen i hatt fantes i virkeligheten også.

Nå har han pappaperm og sykkelhjelm. Han jobber mindre, tjener mer. Han tar ikke lenger båten, han eier den, nå med ny og enda større påhengsmotor etter avgiftskuttet som kom akkurat i tide til ferien. Han flyr, til Syden, Thailand og Florida. Med ungene, selvsagt, men av og til uten mor som er hjemme og jobber for å få logistikken til å gå opp. Skolebarn har fortsatt to måneder sommerferie, men får ikke lenger kjede seg såpass at de gleder seg bitte lite til skolestart uti august.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Statistisk sentralbyrå beskriver det hele nøkternt og utabloid år etter år; vi reiser som aldri før. Det meste i SSBs statistikk er som aldri før, men mest av alt ferien. En gang på 1970-tallet pakket tanta mi to små sønner i bilen og dro til Arvika så de kunne fortelle på skolen at de hadde vært i utlandet. Nå reiser bortimot en million nordmenn bare på chartertur, og det heter ikke utlandet lenger annet enn i statistikken.

Når var det sist du hørte noen si de skulle til utlandet? Nei, her er hele verden for våre føtter, og vi flyr inn, uberørt av Dublin-avtalen. Vi reiser ikke for dannelse eller oppdagelse, men fordi det er varmere, billigere og bedre strender der ute. Når jeg ser forhutlete japanere ta bilde av Operaen, tenker jeg, hvorfor er dere ikke i Syden i stedet for på en byggeplass i Norge? Og hvor er barna deres? Det er aldri barn i bildet.

Nordmenn reiser ikke uten barn. Et sted må de gjøre av dem i den milelange skoleferien, og den sikreste plassen er i et flysete på vei til en strand. Mens man tidligere tok båten eller bussen til stranda, tar man nå fly. Det skyldes både vær og velstand, men også lengsel mistenker jeg. Ennå fins det nordmenn, som i likhet med fetterne mine, aldri kom lenger enn til Arvika og sverget at barna deres skulle få så mye utland de ville. Heldigvis dukket masseturismen og billigbilletter opp innen de måtte innfri løftet.

Dette er dårlig nytt for de gamle landstedene, hvor kvinner lå i uke etter uke, år etter år. Her forleden så jeg til min lettelse at Norges dyreste landsted i Blindleia endelig ble solgt. 58 millioner kroner var riktignok mindre enn hva selger hadde håpet på, men det tyder på at enkelte nordmenn fortsatt liker å feriere i Norge. Det kan til og med hende det er en og annen mor som er villig til å ligge på landet hvis hun kan drive med interiør når det regner.

De er likevel unntaket. Kvinner har også begynt å ta pappabåten. Vel, de kjører stort sett bil, men har i likhet med mannen i hatt begrenset med ferie. Derfor må det planlegges. Det begynner like etter jul. Ferielistene på jobben skal ikke bare koordineres med kolleger, men med samboere, ekser og dine, mine og våre barn, søsken du deler hytte med og venner du skal på ferie med. Logistikken er like krevende som turnusen på et middels sykehus, og skal det hele gå opp, må noen feriere deltid.

Resultatet er at når du spør venner om ferieplanene, svarer de med datoer og klokkeslett med militær presisjon, men aldri åtte glass og en fullmåne.

Filmene i svart-hvitt mangler ikke bare farger. De mangler tid. De snakket saktere, var tausere lengre, det var megetsigende blikk som i dag straks hadde avkrevd en forklaring. Barna var ingensteds å se. Det var «Mad Men» alene på Saltkråkan, som er en uhyggelig kombinasjon, men interessant på et vis «Selskapsreisen» aldri var.

Dagens selskapsreisere, med pappaperm og overutviklet fritidsgen, kan ha godt av å huske: Ferie er å ha ingenting å gjøre og hele dagen å gjøre det på.