Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Elena Ferrante, «La vita bugiarda degli adulti»

Ferrante overgår seg selv

Elena Ferrante er enda bedre enn vi kunne håpe i sin nye roman.

BEGEISTRET: Anmelder Jon Rognlien har lest Elena Ferrantes nyeste roman på italiensk, den norske oversettelsen «Dei vaksnes løgnaktige liv» er ventet i juni. Her fra filmatisering av Ferrantes boksuksess «Mi briljante venninne» i Napoli. Foto: Splash News / NTB scanpix
BEGEISTRET: Anmelder Jon Rognlien har lest Elena Ferrantes nyeste roman på italiensk, den norske oversettelsen «Dei vaksnes løgnaktige liv» er ventet i juni. Her fra filmatisering av Ferrantes boksuksess «Mi briljante venninne» i Napoli. Foto: Splash News / NTB scanpix Vis mer

BOK: Hva skulle Elena Ferrante skrive etter gigasuksessen i fire bind om de geniale venninnene Lenù og Lila? Hun kunne spinne videre på den store sagaen om Napolis indre og ytre liv, om kvinneskjebner undertrykket av utagerende mannfolk i organisert kriminalitet såvel som i det intellektuelle borgerskapet. Eller vende tilbake til det mindre formatet fra de tidlige romanene, de tre korthugde kammerstudiene av kvinner i krise – «Kvelande kjærleik», «Svikne dagar» og «Den dunkle dottera». Eller skrive noe helt nytt.

«La vita bugiarda degli adulti»

Elena Ferrante

6 1 6
«En ytterligere fordypning i Napolis mange lag»
Se alle anmeldelser

I mellomtiden har hun jo også markert seg med en utvidelse av essaysamlingen «Frantumaglia» – på norsk i 2019 – og en serie avisartikler for The Guardian i 2018, samlet i en bok i 2019, «L’invenzione occasionale». Den kommer på norsk utpå vårparten med det noe underlige navnet «Eit år med Elena Ferrante».

Fortrengt

Hennes nye roman er både noe helt nytt og en videreføring av tematikker fra hele forfatterskapet. Hovedpersonen er en ungjente som rives mellom det øvre og det nedre Napoli, både rent fysisk og mentalt. Hun er enebarn, heter Giovanna, er bosatt litt oppi åsen over Vomero-høyden, og begge foreldrene er gymnaslærere. Faren har røtter i det nedre Napoli, i samme bydelen som var åsted for Ferrantes store firebinds roman, men han har brutt med familien, særlig søsteren Vittoria.

Giovanna er i brytningsalderen, puberteten velter fram. Giovanna blir gjenstand for både ønsket og uønsket seksuell oppmerksomhet, i likhet med venninnene Angela og Ida. Gjennom et dykk ned i det skjulte livet faren har fortrengt, oppdager hun steg for steg et flettverk av løgner som hun må finne ut av. Det floker seg til, og stadig flere av hennes nærmeste viser seg å ta del i løgnene. Alle lyver.

Armbåndet

Ferrante viser seg igjen som en særdeles kløktig romanforfatter. Rundt én enkel rekvisitt, et armbånd med uklart eierskap, klarer hun å spinne fram hele dramaet som bærer boka. Gjennom alle de utpenslede sekvensene med indre refleksjoner hos Giovanna, holdes spenningen oppe fordi jakten på sannheten om armbåndet hele tiden fornyes.

Hovedpersonens gryende erkjennelse av «de voksnes løgnaktige liv» løper parallelt med å oppdage og anvende nettopp løgner for å håndtere daglige dilemmaer. Å bli voksen er på et vis å lære seg å juge, å ta til seg retten til å snakke usant. Her gir Ferrante leserne mye å tenke på.

Skarpere

Fokus er skarpere enn i de forrige bøkene, utsynet enda mer universelt i det lokale. Nytt i denne boka er at hovedpersonen tilhører generasjonen etter de store kvinneskikkelsene i de forrige romanene. Giovanna kunne godt være en av døtrene til den tvetydige Leda i «Den dunkle dattera».

Byen Napoli er også her en egen skikkelse, et levende vesen som omfavner persongalleriet med alle sine sprikende og ytterliggående egenskaper. Denne enorme, 2500 år gamle byen med sitt frapperende vakre utsyn fra borgerlige Villa Floridiana, Vomero og Posillipo, og det brutale underlivet i de nedre, sørlige bydelene der dialekten og camorraen setter betingelser som byens øvre sjikt ikke kan begripe. Byen der fire «fløibaner» frakter innbyggerne opp og ned i evige pendelbevegelser – også dette fenomenet smart utnyttet av Ferrante i framstillingen av Giovanna der hun dykker ned i det dypet Matilde Serao skildret så skarpt i «Napolis buk» fra 1884.

En tydelig stemme

Til tross for diverse mer eller mindre godt begrunnede avsløringer av hvem som skjuler seg bak psevdonymet, forblir Elena Ferrante et mysterium. Sporene peker i ulike retninger, men Ferrante selv er som en uinntagelig festning der hun hegner om sin daglige identitet. Ingen kommentarer gis, annet enn gode, dype betenkninger rundt verdien av å være anonym. Forfatteren skjenker leseren og bøkene stor frihet, når hun unngår å ha et TV-fjes klistret til seg. Anonymiteten styrker det litterære, og i dette har hun utvilsomt rett, selv om et slikt standpunkt i virkelighetslitteraturens tid er eksotisk og nærmest unikt.

Ferrante er en tydelig stemme, med et klart fortellerståsted, en umiskjennelig stil og en tematisk konsistens som bekreftes i bok etter bok. Hennes litterære byggverk er solid og gjennomtenkt, utført med stor språklig sikkerhet, noe som på norsk hittil er blitt usedvanlig godt ivaretatt av Kristin Sørsdal. For lesere som ikke trives med å lese italiensk – og Ferrante skriver ikke lettlest-bøker, de egner seg ikke for begynnere som vil famle seg fram på originalspråket – er det bare å glede seg til Sørsdals oversettelse. «Dei vaksnes løgnaktige liv» skal etter planen komme ut i juni.