Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «My Brilliant Friend» sesong 2 på HBO

Ferrante-serien: Fengslende

Venninnene i Napoli briljerer fremdeles.

MI BRILJANTE VENNINNE: ««My Brilliant Friend: The Story of a New Name» begynner der første sesong slapp. Sesong to har premiere 10. februar. Video: HBO Vis mer

TV: Melodramaet har fått et ufortjent dårlig rykte. På sitt verste kan det naturligvis være overanstrengte følelser og påtrengende patos kladdet på som lettvint sparkel over porøse fortellinger, for å dekke over grunne klisjeer.

På sitt beste kan det derimot skape en umiddelbar, relaterbar innlevelse, ledsage oss inn bak lukkede dører i miljøer som kan virke fjernt fra oss i tid og rom, men som egentlig er likere oss enn vi tror og vil innrømme.

«My Brilliant Friend: The Story of a New Name»

5 1 6

Dramaserie

10. februar
Beskrivelse:

Andre sesong av Elena Ferrantes Napoli-kvartett holder nesten nivået til forgjengeren.

Kanal:

HBO

«Alle som forventer sukkersøte hvetebrødsdager vil bli skuffet.»
Se alle anmeldelser

Ved å skape et mikrokosmos kan det bli en måte å lese verden på, det kan avkle makstrukturer og skildre universelle menneskelige sannheter, og åpne disse potensielt akademiske problemstillingene opp for et bredt publikum.

Som i det meste annet av kulturproduksjon handler det ikke om sjangeren eller mediet i seg selv, men hvordan man benytter styrkene og omgår fallgruvene.

Forrige sesong av den italiensk-amerikanske dramatiseringen av Elena Ferrantes unisont hyllede Napoli-kvartett, var et briljant eksempel på dette, en adapsjon som langt på vei klarte å leve opp til forventningene det litterære forelegget ga, og unngikk å redusere det komplekse verket til en banalisert såpeopera.

Nå er oppfølgeren til «Mi briljante venninne» her, som tar for seg bok to: «Historia om det nye namnet».

Etter bryllupet

Handlingen fortsetter umiddelbart etter bryllupet til Lila, hovedperson Elena «Lenu» Grecos briljante, men egenrådige bestevenninne.

Alle som forventer sukkersøte hvetebrødsdager vil bli skuffet.

Vi er tross alt i en fattig del av Napoli på femti- og sekstitallet, der den patriarkalske æreskulturen står høyt i kurs, og menns status avgjøres av hvordan de kontrollerer sine kvinner.

Brytningstiden lover både økt materiell velstand og muligheter for klassereise, men også et ulmende generasjonsopprør og sosial revolusjon og personlig frigjøring.

STJELER SHOWET: Lila, spilt av Gaia Girace. Foto: HBO
STJELER SHOWET: Lila, spilt av Gaia Girace. Foto: HBO Vis mer

Lilas show

De to venninnene, nå seksten år, navigerer dette landskapet på hver sin måte.

Den pliktoppfyllende Lenu dras mellom skolebøkene og livet, og forventningene som legges på henne av foreldre, lærere, kjærester og henne selv. Det lille nabolaget som har vært hele hennes verden begynner å kjennes kvelende lite. Som vanlig famler hun seg frem i systemet og lager minimalt med oppstyr, og må være en av fjernsynshistoriens minst snakkesalige protagonister på denne siden av plastelinahunden Gromit.

Lila på sin side er gift og omsider velstående, men ekteskapet er ikke bare kjemisk fritt for kjærlighet, det er direkte voldelig.

Hennes reaksjonsmønster er ikke så mye å prøve å fungere i systemet som å hive en skiftenøkkel inn i tannhjulene på det, en blanding av pragmatisk resignasjon og eksplosive utbrudd, der hun kjemper for sin egenverd og selvråderett med nebb og klør.

I de to episodene gjort tilgjengelig for anmeldere er det så desidert Lilas show.

Hun er en kompleks og motsetningsfylt rollefigur, det mannfolk i gamle dager ville karakterisert som «en håndfull», eller en disruptiv, kontrær femme fatale. Hennes ukontrollerbare femininitet er en udefinbar størrelse for mennene som styrer showet, både tiltrekkende og skremmende.

I dette systemet blir det både hennes sterkeste våpen og hennes verste fiende.

Fengslende

Etter to av åtte episoder er det for tidlig å si om denne sesongen når samme nivå som forgjengeren. Uttrykket er fortsatt tiltalende, filmfortellingen enkel og funksjonell (i begrepenes beste forstand).

Det er ikke nødvendigvis så subtilt, noen ganger forteller voiceoveren oss noe vi allerede har forstått mye bedre gjennom den visuelle historiefortellingen, og noen ganger varsler musikken oss i litt for stor grad hva vi til enhver tid skal føle.

Men fortsatt er det smakfullt turnert i alle ledd. Universet er fengslende og overbevisende, og mange av de små vignettene er smertefullt godt observert.

Tålmodig og selvsikkert rulles historien om de unge napolitanerne ut. Små handlinger får store konsekvenser, der tannhjulene i de synlige og usynlige systemene kverner ubønnhørlig videre.

(Anmeldelsen er basert på de første to av totalt åtte episoder.)