Anmeldelse: Wanda Marasco - «Kompaniet av dikta sjeler»

Ferrantes mørke napolitanske søster

Wanda Marasco skaper et magisk portrett av Napolis besettelse rundt døden.

ALLTID NÆRVÆRENDE: Hos Wanda Marasco er samtaler med de døde like naturlige som å snakke med de levende. I Napoli er de døde alltid nærværende, og flere kirker har åpen krypt der folk kan gi votivgaver til utvalgte hodeskaller. Her fra den underjordiske gravplassen «Le Fontanelle» der knokler fra 40 000 ofre for pest og kolera er samlet. Foto: Jon Rognlien
ALLTID NÆRVÆRENDE: Hos Wanda Marasco er samtaler med de døde like naturlige som å snakke med de levende. I Napoli er de døde alltid nærværende, og flere kirker har åpen krypt der folk kan gi votivgaver til utvalgte hodeskaller. Her fra den underjordiske gravplassen «Le Fontanelle» der knokler fra 40 000 ofre for pest og kolera er samlet. Foto: Jon RognlienVis mer

«Kompaniet av dikta sjeler»

Wanda Marasco

5 1 6
«Djervt og utfordrende om døden.»
Se alle anmeldelser

For noen år siden pleide jeg å si til folk at Napoli er «Europas best bevarte hemmelighet». At denne rike, fantastiske, provoserende, forbryterske og styggvakre byen var så lite kjent, ble for meg et stadig større mysterium mens jeg bodde der.

Sånn er det ikke mer. Særlig etter Elena Ferrantes giga-suksess med sine romaner som hver og én på ulikt vis forholder seg til byen Napoli med dens mange lag fra himmel til undergrunn, har den napolitanske kulturen åpnet seg også for nordlige lesere. Og det er mer der det kommer fra.

Snart får vi kanskje også den uomtvistelige klassikeren Il ventre di Napoli – «Napolis buk» – av journalistpioneren Matilde Serao, på norsk. Med denne boka fra 1884 åpnet hun kanalene inn til det surklende, pesende, blodige og stinkende livet som foregår i buken på millionbyen. Det er fra de samme putrende kildene både Ferrante og Wanda Marasco henter noe av sin litterære kraft.

Et galleri av skygger

I «Kompaniet av dikta sjeler» bygger Marasco opp en ustabil verden av liv og død, av ånder som går, minner som svinner, hull i murene, grotter under overflaten. Hun skildrer livet i en del av Napoli som ligger mellom Capodimonte og Sanità, med trange smug og endeløse trapper.

Utgangspunktet er at jeg-fortelleren sitter ved sin mors dødsleie. Etterhvert begynner samtalen å foregå mellom henne og den døde. Vi får familiebakgrunnen og mikrohistorien presentert, stadig med et skyggefullt galleri av døde sjeler som beveger seg rundt i byens hulrom – og i teksten.

Undergangsstemning

På farssiden skildres en dyster, forfalt gammel adelsfamilie i en diger, mørk leilighet der skoddene alltid er lukket og et gjenferd av en tidlig død tante beveger seg uforutsigelig rundt. Bestemor er en skarp og gjerrig kvinne, bestefar en slags tusseladd som stenger seg inne på legekontoret sitt, helt bortest i leiligheten, mens familiens elendighet utspiller seg andre steder. På morssiden er det ekte fattigdom og nød, der alle bor på ett rom, med halmmadrasser og sementgulv.

Det er sykdom og forfall, og når faren dør etter utroskap og kreft, må moren drive som pengeutlåner på vegne av en lånehai. Hun og datteren går fra hus til hus og fører opp nedbetalinger og nye lån hos eksistenser på randen av den totale fattigdom. Landskapet er tett av undergangsstemning, og døden er alltid til stede.

Forfatteren har lang fartstid som poet, og det er først i moden alder hun har begitt seg inn i romankunsten, med betydelig suksess i Italia. Der Elena Ferrante er en mer tradisjonell forteller som hekter begivenheter på hverandre i ganske streit, om enn kresen prosa, gjør Marasco denne sin tredje roman tett og uforutsigelig med fremmede metaforer og stadige punkteringer. Dette skaper lesemotstand og undring, men det har også en fortryllende effekt som hever boka høyt opp over det ordinære.

Kanskje denne kloke setningen midt i boka, når jeg-personen henvender seg til sin døde mor, kan stå som en poetikk for prosjektet: «Eg veit ikkje om dette er den sanne historia di, men eg forsøker å lære meg å lage ei som liknar på deg.» Forfatteren forsøker og forsøker, og som leser er vi vitne til prosessen uten at den blir eksplisittert og kjedelig.

Djerv oversetter

Kristin Sørsdal har gitt Marasco norsk språkdrakt, slik hun også gjorde det med Ferrantes hittil åtte bind på norsk. Hun er en djerv oversetter og tar i denne teksten flere valg jeg undrer meg over, uten at jeg dermed tviler på at de er begrunnede. Sørsdal fornorsker mange – men ikke alle – stedsnavn, slik at Via Duomo blir Domkirkegata, vi er i Krystallgata og på Jomfruplassen.

Hovedpersonene går opp og ned Hundretrinnstrappen, og det er vel greit at også norske lesere får vite at dette er en fryktelig lang trapp, men det kunne kommet som et forklarende innsmett. Samtidig beholder hun enkelte strenger av napolitansk dialekt, slik det nok også har vært i originalen. Det er tvilsomt om dette har noe annet enn en fremmedgjørende effekt for norske lesere.

Virkningen av dette blir at selve byen Napoli, med sine piazze, vicoli og salite, forsvinner. Jeg vet aldri riktig hvor vi befinner oss i teksten, men på et vis står denne effekten seg godt til det ustabile innholdet. For dette er jo ikke noen turistguide til Napoli. Vi er i et metafysisk, metaforisert Napoli, og på en måte hvor som helst.

Greit nok, men hvorfor da legge inn drypp av napolitansk? Jeg tror jeg får ta en prat med Sørsdal om disse tingene neste gang vi møtes. Jeg stoler på henne, og boka er vel verdt motstanden den byr leseren.