NAPOLI: Fra HBO-serien «My Brilliant Friend» («Mi briljante venninne») basert på Ferrantes første roman om Elena og Lila i «Napoli-kvartetten». Foto: Eduardo Castaldo, HBO Nordic
NAPOLI: Fra HBO-serien «My Brilliant Friend» («Mi briljante venninne») basert på Ferrantes første roman om Elena og Lila i «Napoli-kvartetten». Foto: Eduardo Castaldo, HBO NordicVis mer

Anmeldelse: Elena Ferrante - «Frantumaglia»

Ferrantes siste verk er både fascinerende og irriterende

Elena Ferrantes siste bok handler mer om hennes forhold til litteratur enn om hennes liv.

Å lese Elena Ferrantes bok «Frantumaglia» er både fascinerende og irriterende.

Den består av brev, epostintervjuer og essays, og ble første gang utgitt i 2003. I følge redaktørene fordi spørsmålet om hvem som skjulte seg bak pseudonymet «Elena Ferrante» var blitt presserende. I 2016 kom en utvidet versjon på italiensk og engelsk etter den enorme suksessen med «Napoli-kvartetten».

Hensikten var nok en gang «å demonstrere at funksjonen til ein forfattar ligg heilt og halde i den skrivne teksten».

Avsløringen

Men bare noen uker før utgivelsen hadde den italienske gravejournalisten Claudio Gatti avslørt at Ferrante antakelig er den italienske oversetteren Anita Raja – som de siste årene hadde fått utbetalt enorme pengesummer fra forlaget. Mottakelsen av boka tok da også form av en opphetet diskusjon om journalisters rett til å avsløre og forfatters rett til å skjule sin identitet.

Det er ingen tvil om at redaktørenes og forfatterens hensikt med boka, er gått i oppfyllelse. Fremfor alt i intervjuene står spørsmålet om forholdet mellom personen og forfatteren i sentrum. At forfatteren, ikke minst i intervjuene om «Napoli-kvartetten», blir lei temaet, går frem av hennes stadig mer programmatiske svar.

For den som er interessert i hennes begrunnelse for ikke å opptre «som sjarmerende offentlig person», anbefaler jeg hennes tidlige tekster, som det første brevet til forleggerne og essayet «Hierarki i media».

Heldigvis er det en rekke andre gode grunner til å lese «Frantumaglia», blant annet er Gudmund Skjeldals fine intervju trykket opp. For vi møter en usedvanlig kompromissløs forfatter som med foretrekker å snakke om litteratur, historie og politikk.

I en personlig, fortellende og reflekterende prosa fører hun oss inn i den labyrinten av et forfatterskap hun har skapt. For de som har begrenset kjennskap til det, er boka en utmerket inngang, ikke minst til de første bøkene. Så langt jeg kan bedømme, får hun de til å ulme med en dyp, vulkansk, eruptiv glød.

Også de som bryskt avviser «Napoli-kvartetten» som sentimental serielitteratur, får sine synspunkter utfordret.

Mødre og døtre

Ferrantes analyser av hva som forvandlet mediemogulen Silvio Berlusconi til statsminister, er ikke blitt mindre aktuelle etter Donald Trump. At hun har et nært forhold til antikkens litteratur, viser hennes mange betraktninger over Vergils epos «Æneiden». Særlig hennes analyser av forfallet i byen Kartago og dronning Didos selvmord, setter hennes skildringer av Napolis kvinner og menn i et mytisk perspektiv.

Jeg har lest et knippe analyser av Gustave Flauberts «Madame Bovary», men jeg har aldri sett noen ta opp hennes forakt for datteren slik Ferrante gjør. Er det bare mannlige forfattere som har lov til å skrive om tabubelagte følelser, spør hun. Det vanskelige forholdet mellom mødre og døtre står sentralt i både hennes refleksjoner over feminismen og i hennes romaner.

Tittelen «Frantumaglia» kan oversettes med skår, men for Ferrante er ordet nært knyttet til hennes mor. «Mor mi har etterlate meg eit ord frå dialekten sin som ho pleidde å bruke for å seie korleis ho kjende seg når ho blei martra av motstridande inntrykk som trua med å rive henne i filler», heter det i det vakre tittelessayet.

Med sine løst sammenføyde brev, essays og intervjuer lever boka opp til tittelen. Den spenner over 25 år, fra det første brevet til forleggerne før debuten med «Kvelande kjærleik» i 1992 til suksessen med «Napolikvartetten». Hennes tanker om litteratur, skriving, andre forfattere og sentrale temaer og motiver sys sammen i en lysende og tankevekkende tekstvev nydelig oversatt av Kristin Sørsdal.

Siden boka inneholder brev til regissørene som filmatiserte hennes to første romaner, skulle jeg gjerne sett at den norske utgaven inkluderte en tekst om arbeidet med HBOs serie «My Brilliant Friend». Der er Ferrante for første gang oppført blant manusforfatterne. Det ville vært interessant og sett henne utvikle sine tanker om serien.

Utydelig selvbiografi

Forlaget presenterer boka som et møte «med forfatteren, i skrift, på heimebane.» Visst får vi bruddstykker av hennes selvbiografi. Hun deler spredte minner om oppvekst i Napoli. Hun forteller at hun på et tidspunkt flyktet fra byen og bosatte seg i Hellas. Hun skriver om moren som arbeidet som syerske, et motiv som også knyttes til hennes store forbilde, forfatteren Elsa Morante, og at hun selv har arbeidet som oversetter og foreleser. Hun insisterer også på at skrivingen ikke er et yrke, men jeg får aldri noe tydelig bilde av henne som person.

«Frantumaglia» er derfor mer en bok for dem som er opptatt av Ferrantes litteratur og det ofte svimlende forholdet mellom fiksjon og virkelighet, enn for dem som vil møte henne i egen person «på heimebane».