Fest i særklasse

Noen ganger er det nødvendig med påminnelser om det selvsagte, fordi den offentlige hukommelsen er så kort. Derfor, nå når sommerens siste kammermusikkfestival går inn i sin avslutningshelg, med blant andre en av verdens beste strykekvartetter på programmet, Hagen-kvartetten, så må det sies: Det har vært en sann svir.

  • At det i lille Norge, med sommertradisjon for kulturdøde utendørsnytelser, nå går av stabelen tre festivaler viet kammermusikk, i Risør, Stavanger og Oslo, som alle er av internasjonal toppklasse, er en permanent sensasjon.
En slags opphevelse av den musikalske tyngdeloven. Det dreier seg ikke primært om fornem import av det beste, men om samspill mellom norske utøvere og internasjonal elitedivisjon, der gjestene kommer fordi de vil spille med våre egne, og fordi de blir så gjestfritt mottatt.

  • Publikum for sin del iler til sine internettforbindelser og sørger for utsolgte hus tre timer etter åpning av billettsalget, som i tilfellet Risør.
Samtidig kan norske kulturredaktører på ferie i Italia åpne sin International Herald Tribune og lese om fenomenal musikkbegivenhet i gamlelandet, som dermed ikke er noen godt bevart hemmelighet lenger.

  • Er det lov å minne om at da Arve Tellefsen dro i gang det hele med sin Oslo Kammermusikkfestival for fjorten år siden, var det en opplest og vedtatt sannhet at norsk publikum ikke gikk på kammermusikkonserter? Samt at vi hadde færre kammerensembler enn det finnes fingrer på en hånd?

  • Selvfølgelig handler dette om den eksplosive kvalitetshevingen i norsk klassisk musikkliv, som har sin egen historie.
Men det handler like mye om norsk dugnadsånd og lokalpatriotisme. Ingen som har hatt den lykken å kunne være med på alle festivalene, er i tvil om at Risør-festivalen er Risørs, langt inn i hver lokalsamfunnssjel, slik Stavanger-festivalen også er det i Stavanger. Ja, selv i Oslo, der identifikasjon mellom by og innbyggere er sjelden kost, sporer vi en slag tilhørighet og identifikasjon.
  • Og så handler det om henvendelse.
Arve Tellefsen gjør det i Oslo, personifiserer festivalens sjel i sin vennlige, henvendende og alltid nærværende skikkelse, slik at arrangementet blir noe vi kan identifisere oss med personlig. Festivalsjef Bernt Lauritz Larsen og kunstnerisk lederduo Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter gjør det til de grader i Risør, der vi tråkker oppi hverandre slik at vi alle føler at vi har blitt kjent før vi drar hjem. Akkurat dette mangler i Stavanger, der verken Truls Mørk som festivalens kunstneriske leder eller hans administrative stab gir kropp og ansikt til arrangementet mens det står på. Kanskje det kan være verd å skjenke en tanke, til neste år?