NY JUSTITIARIUS: Mandag overtar dommer Toril Marie Øie sjefsstolen i Høyesterett. Her er hun under behandlingen av en sak mot kunstner Odd Nerdrum i 2013. Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix
NY JUSTITIARIUS: Mandag overtar dommer Toril Marie Øie sjefsstolen i Høyesterett. Her er hun under behandlingen av en sak mot kunstner Odd Nerdrum i 2013. Foto: Vegard Grøtt / NTB ScanpixVis mer

Fest og støy rundt vaktskiftet i Høyesterett

Rettspolitiske hensyn lå hele tida til grunn for den langvarige prosessen fram til ny høyesterettsjustitiarius. Men valget til slutt hadde et feministisk innslag.

Kommentar

Mandag skjer det et justitiariusskifte i Norges Høyesterett som har vakt større oppmerksomhet enn noen gang i etterkrigstida.
Tore Schei blir etterfulgt av rettens første kvinnelige justitiarius, Toril Marie Øie, som dermed blir nr. 3 i rang etter stortingspresidenten og statsministeren.

At en kvinne aksler justitiariustrøya, er i seg selv en anledning til oppmerksomhet. Men støyen rundt justitiariusskiftet har mer rettspolitisk enn kjønnsmessig karakter. At det skulle bli slik, kunne man ikke vente da dommer Tore Schei etterfulgte Carsten Smith i 2002. Schei ble betraktet som en forsiktig strateg i ledelsen av retten. Det samme sier man nå om etterfølgeren, Toril Marie Øie. Slik sett kunne vi ha ventet et stillfarent skifte.
Men jussen lever sitt liv i omgivelser som påvirker den sterkt. Retten må ta hensyn til ikke bare de lover som de nasjonale lovgiverne gir, men også de rettslige standarder som utvikles i samspillet mellom nasjonalstatene, og hvordan advokatene fanger opp nye trender.

Den utviklingen som er skjedd i Tore Scheis tid i Høyesterett, som startet allerede i 1985, oppsummeres slik i det festskriftet som er utgitt til hans 70-årsdag i forrige uke, redigert av en streng og kompetent komité av dommere: Magnus Matningsdal, Jens Edvin Skoghøi og Toril Øie: «Synet på Høyesteretts rolle i domstolspyramiden og i et større samfunnsperspektiv har utviklet seg som en rullende snøball de siste 30- 40 år.»

Festskriftets perspektiv er at rettsutviklingen og prosessutviklingen i justitiarius Scheis tid har vært ganske omforent innad i retten. Kapitteloverskriftene i seg selv bærer bud om endringene: Aktiv saksstyring i sivile saker, prøvingsretten i forhold til så vel Grunnloven som menneskerettighetene, konvensjonsforpliktelser i norsk rett, menneskerettighetsdomstolen og norsk rett, rettens vern om privatlivets fred, pressens kildevern, EFTA-domstolens rådgivende uttalelser til Høyesterett, Høyesterett som EØS-domstol, høyesterettspraksis om miljøkriminalitet osv. Til dette kommer at retten nå begrenser sine saker til de prinsipielt viktigste. Snøballen er etter hvert blitt kjempestor, men ruller videre.

Det er ingen tvil om at denne utviklingen har tilført Høyesterett en styrket posisjon i vårt styresett. Politikerne har for lengst erkjent at de ikke har kapasitet til å gjøre ofte generelt utformede internasjonale konvensjoner og lover gitt innenfor EUs rammer, om til konkrete norske lovbud, og overlater det i stigende grad til dommerne. Selv den norske Grunnloven følger på mange måter den revolusjonære Napoleons devise om at grunnlover skal være vage og kortfattede. Da blir det viktig at domstolen forteller hva bestemmelsene innebærer i praksis. Domstolen må selv skape rett, i en viss forstand må den drive politikk.

Det er på denne bakgrunn det i forbindelse med justitiariusskiftet er blitt skapt en forestilling om at det er stor forskjell mellom kandidatene i deres syn på utviklingen. Vi journalister har nok med vår hang til å finne rendyrkede motpoler i aktuelle stridsspørsmål, bidratt til dette, men akademiske iakttakere har også bidratt med sitt. Det ble skapt en oppfatning av at noen av søkerne var «aktivister» som var opptatt av å gå raskere fram og lenger enn andre. Og resultatet ble sett som et slags kompromiss mellom aktivister og tradisjonalister.

Statsråd Anders Anundsen bidro selv til denne forestillingen, både fordi han tidligere og i samsvar med partiets program har villet ha Stortinget med i avgjørelsesfasen. Derfor tok han kontakt med Stortingets presidentskap for å drøfte utnevnelsen. Han bedyrer overfor Finansavisen at han ikke vil ha en «aktivistisk rett» - og bekrefter dermed at det er rettspolitiske hensyn som har vært hans motiv. Den siste intervjurunden, med kandidatene Graver, Ryssdal, Skoghøi og Øie tyder også på at han prøvde å innskrenke feltet rettspolitisk.

Men statsråden bedyrer at han var ute etter den beste. Det kan være Øie, men hadde han lagt vekt på den faglig juridiske profil, burde valget utvilsomt ha falt på Jens Edvin Skoghøi, som har ei publiseringsliste så lang at den kan ta pusten fra noen hver. At han også regner seg som same kunne vel i og for seg også ha vært et pre. Om Høyesterett skulle velge, ville han trolig ha fått enstemmighet.

Antakelig var Hans Petter Graver den som sto Anundsens hjerte nærmest med sin insistering på å begrense rettskildebruken til det nødvendigste. Men aller helst ville han vel ha en annen søkerliste.

I sluttfasen satte Høyre og Frp ned foten for Graver, og da kunne feministen statsminister Solberg løse det hele med Toril Marie Øie. Og hun blir en utmerket justitiarius, som vil bruke rettskildene like åpent og bredt som de andre dommerne, akkurat slik Stortinget har bedt om.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.