Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Kjønnsforskjeller i skolen

Fest setebeltene. Denne våren blir det kjønnskamp og klassekamp

Gutta gjør det i snitt dårligere enn jenter på skolen. Om to uker får vi kanskje vite hvorfor. Det blir den mest spennende debatten om norsk skole på årevis.

Kommentar

Hvis du syns debattklimaet har vært preget av for mye bråk og uro den siste tida, må du stålsette deg for ukene som kommer. I begynnelsen av februar lanseres nemlig en norsk offentlig utredning (NOU) om hvorfor gutter i snitt gjør det dårligere enn jenter på skolen.

Det høres kanskje harmløst ut, men debatten om utredningen blir trolig ei samrøre av tre svært betente temaer: Kjønn, klasse og norsk skole. Når utvalget, ledet av direktør for Folkehelseinstituttet, Camilla Stoltenberg, trekker gardinen til side vil svært mange trolig se det de vil se.

Selv om mandatet har vært begrenset, har relevante forhold for kjønnsforskjeller i skolen historiske, politiske og ideologiske røtter som strekker seg hundre år tilbake i tid. Lista over folk, reformer, og verdier som vil klandres er lang. Når klasse- og kjønnskamp entrer scenen i en politisk debatt, har de en sterk tendens til å dominere den.

Samtidig vil mange rette blikket innover etter jakt på både forklaringer og løsninger. Alle har dype, personlige erfaringer med skolesystemet. De fleste har, eller har hatt, barn i den. De anekdotiske bevisene for hvorfor ting er blitt som de er blitt, er trolig like mange som mennesker i landet.

På samme tid som vår egen hjerne vil kjempe mot funn eller tiltak som ikke harmonerer med egen livserfaring, vil sterke politiske krefter settes i sving for å presse utvalgets kunnskapsgrunnlag og konklusjoner inn i eget narrativ.

Det kan bli et problem. Både politikken og mennesker har problemer med å vurdere seg selv med objektive briller. Hvis vi misliker forklaringen, leter vi like gjerne etter en annen. Selv om verden kanskje er blå, skal røde partier vinne stemmer – og vice versa.

Utvalgsleder Stoltenberg har for eksempel allerede avvist at seksårsreformen har hatt noe å si for kjønnsforskjellene (de var der tidligere, og er der i nesten samtlige OECD-land). Jeg har likevel vanskelig for å tro at noen politikere og særinteresser vil slå seg til ro med det.

Situasjonsbeskrivelsen er det likevel ingen som unnslipper. I snitt gjør gutta det mye dårligere enn jentene. Flere jenter fullfører videregående skole, tar høyere utdanning, og doktorgrad. De gjør de bedre i språkfag, og dominerer utdannelser som medisin og jus.

Vi skal glede oss over at jenter gjør det så bra, og vi må bekymre oss over at gutta henger etter. Uten utdannelse øker sjansen for at man får dårligere helse, blir arbeidsledig, enslig og fattig. Det finnes selvfølgelig også jenter som sliter, men dårlige skoleprestasjoner rammer dobbelt så mange gutter.

Skal vi tro tidlige lekkasjer fra utvalget teller kjønn og klasse omtrent like mye for skoleprestasjoner, men fungerer uavhengig av hverandre. Skal du skrive kronikken «Kjønn er viktig, men ikke glem klasse», kan du med andre ord bare sette i gang. Den politiske verktøykassa må gjøre mer enn i dag for folk fra familier uten bokhylle og kapital.

I sum blir utslagene fra de to faktorene store. Som Stoltenberg skrev i en kronikk i Morgenbladet i fjor høst, får bare 1 av 1000 gutter med foreldre som bare har grunnskole, flere enn 55 grunnskolepoeng etter ti års skolegang. Hvis du er jente med foreldre som begge har mer enn fire års utdannelse, er sjansene langt bedre. Av dem får hele 159 av 1000 flere enn 55 grunnskolepoeng.

Men fordi kjønn var utvalgets mandat, må de finne ut hvorfor det har noe å si på skoleprestasjoner. En sterk forklaring er at gutter modnes seinere enn jenter. Innad i klasser kan biologisk alder variere med flere år, og verst er det for gutter født seint på året. Smarte og flinke gutter kan ende opp med å gjøre det dårlig på skolen fordi de rett og slett ikke var klare for den da de begynte.

I et intervju med NRK forteller Stoltenberg at en av løsningene på modenhetsmangel hos både gutter og jenter, kan være fleksibel skolestart. Hvis barnet ikke er klart for skolen, kan det gå et år lenger i barnehagen eller på førskole. I dag trenger om lag 20 prosent av skoleelever spesialundervisning, så det er ikke utenkelig at skoleklasser i en slik modell vil bli en god miks av ulike årskull.

Selv får jeg angst av tanken på at jeg skulle bli holdt igjen et år på skolen. For en ydmykelse. Men trolig er jeg altfor preget av egne erfaringer, samt rammene som gjaldt for skolens sosiale liv da jeg var barn, til å la spørsmålet besvares av egen fortid.

Dersom mine klassekamerater, som strevde fordi de var for umodne for skolen, kunne valgt på nytt, ville de kanskje valgt et skoleløp som lot dem fullføre med gode karakterer framfor å mislykkes i konkurransen mot jevnaldrende. Hva er et år fra eller til, når store deler av voksenlivet bestemmes av hvordan du presterer de første femten, seksten åra?

En rekke vanskelige spørsmål vil likevel melde seg. Hvem skal bestemme om et barn skal holdes igjen eller ikke, for eksempel. Skal foreldre ha vetorett? Hvilke kriterier skal vi vurdere ut ifra?

Svaret får vi kanskje om et par uker. I mellomtida er det bare å lade batteriene. Dette blir den mest spennende våren for norske skole på årevis.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.