HAPPY FEET: Willard (Miles Teller) og Renn (Kenny Wormald) må overtale presteskapet til å la dem danse i nyinnspillingen av «Footloose».
HAPPY FEET: Willard (Miles Teller) og Renn (Kenny Wormald) må overtale presteskapet til å la dem danse i nyinnspillingen av «Footloose».Vis mer

Fest som på femtitallet

«Footloose» er et komplett anakronistisk ungdomsopprør.

FILM: Fremdeles finnes tydeligvis de som tror verden vil falle på plass dersom tenåringene bare ville slutte å danse til den djevelmusikken de hører på. En uforholdsmessig stor andel av disse har tilhold i småbyen Bomont, Georgia, der prestens (Dennis Quaid) ord er lov og dansing har vært forbudt siden en bilulykke etter en fest tok livet av fem bysbarn, inkludert prestens sønn.

Inn i dette helvetet av søndagskaffe og runde kjolekrager kjører innflytteren Renn (Kenny Wormald) med bilstereoen høyt på. Scenen er satt for et anakronistisk ungdomsopprør.

Småfurten heltinne
«Footloose» er en remake av ungdomsfilmen ved samme navn fra 1984, og har møysommelig kopiert skikkelser og handling derfra. En kreftdød mor er lagt til på Renns emosjonelle CV for prøve å gi ham mer, tja, dybde. Et par av birollene blir nå spilt av afroamerikanere fordi, du vet, vi er i sørstatene, og det ville ikke tatt seg ut med en snøhvit skolegård.

Wormald er danser i virkeligheten og spiller Renn med den riktige fysiske rastløsheten. Han gjør jobben, skjønt han ikke helt har den samme sårbare åpenheten som forgjengeren, den unge Kevin Bacon.

Miles Teller, sist sett i «Rabbit Hole», stjeler scene etter scene som den joviale bestevennen Willard, mens Julianne Hough må ta på seg mye av skylden for at den sentrale kjærlighetshistorien aldri genererer så mye som en liten gnist. Rollen som den obsternasige prestedatteren Ariel, som stadig flørter med fare, her i form av ubarbert bikergutt, er ikke enkel, og i Houghs småfurtne skikkelse blir hun først og fremst ufordragelig.

Feelgood
Forøvrig er «Footloose» en helt ålreit feelgood-film, som pliktoppfyllende svinger innom hjemmesnekrede kappløp med modifisert skolebuss og forbudte dansegulv og viser det som skjer der med ledighet og overskudd. Men det er ingen driv, ingen følelse av noe febrilsk og nødvendig, i konfliktene.

Av Renns kamper, for Ariel og mot presteskapet, føles den første uinteressant inntil det uforståelige og den andre himmelstormende irrelevant for alle som sitter i salen. Men heldigvis tar det ikke så lang tid før de holder munn og begynner å danse.