Festen avlyst

Oscar betyr fest i Hollywood. Og vanligvis i noen norske hjem. I år ser det mørkt ut.

Manusforfatterstreiken er over. Søndag kveld (lokal tid) braker det løs igjen. Ladies and Gentlemen! Live from The Kodak Theatre in Hollywood: It’s the 80th Academy Awards! Den dype, melodiøse mannsrøsten, kjent fra utallige filmtrailere, strømmer fra tv-høyttalerne, og blir etterfulgt av en superglatt og hektisk versjon av «Hooray for Hollywood». Ta-ta-ta-ra-ta-ta!


Jo, nå er
det jaggu meg fest i Hollywood. En fest som millioner på millioner av tv-seere får være med på. Hjemme i sin egen sofa. I år er det dårlig med nordmenn på gjestelista, både på scenen, i kulissene, i salen - og foran skjermen. Den eneste nordiske tv-kanalen som ser noe poeng i å overføre de fargesterke og glitrende bildene fra verdens filmhovedstad natt til mandag er svenske Kanal 9. Men hvor pokker finner man den?

Oscar-showet er et fesjå. Det handler lite om kunst, litt om film, men mye om glamour. Og underholdning. Å påstå noe annet er tull. For meg mistet det amerikanske filmakademiet, som deler ut statuettene, det lille det hadde igjen av troverdighet i 1996, da Mel Gibsons «Braveheart» fikk fem priser, blant annet for beste regi og film. «Braveheart»? Beste film? Hallo? Vel, that’s showbiz, folks.


Hvor var du
da Oddvar Brå brakk staven? I likhet med sport, faller underholdningsverdien av evenementer som bly hvis du må nøye deg med reprisen. Oscar-showet sees på direkten hvis det skal være noe poeng. Da blir selv det ofte langdryge og sjelden mindre enn tre timer lange showet morsomt. Kanskje til og med spennende.

Hvem holder den mest flammende politiske appellen? Hvem snubler, snøvler eller griner mest? Hvem nekter å gå av scenen etter tilmålt takketaletid? Og skandaler? Vil det inntreffe noen? Bortsett fra at det garantert blir redigert bort i det forkortede opptaket, vet man aldri med direktesendinger.


Personlig
har spenningen rundt Oscar vært av et litt annet slag de siste åra. Stikkord: Veddemål, stolthet og ære. Det begynte i det små, da en venn inviterte på Oscarfest. Hun presenterte det som «en blanding av valgvake og Grand Prix-fest, uten alkohol», og ble møtt med en sunn skepsis. Men det skulle vise seg at å være oppe hele natta, samlet om noe så sært som et tv-show, faktisk var ganske moro.

Amerikanske tv-programmer har mange reklamepauser. Veldig mange. Første Oscarfest hadde derfor en god del hvileskjær. Når klokka nærmer seg halv fem om morgenen, er det lite gunstig. Så året etter var vi forberedt. Hver reklamepause betydde en lynquiz, og nå er vi en gjeng filmnerder som møtes klokka 02.00 natt til mandag for å sette hverandre stevne. Hva som skjer på skjermen blir store deler av natta underordnet hvem som klarer flest quizer i år? Og hvem som tipper flest riktige Oscar-vinnere.


Noen kategorier
er vanskelige, som «best short film (animated)» eller «best documentary short», siden ingen har sett dem. Tommelfingerregelen er hvis tittelen antyder noe om krig, holocaust, eller skole for vanskeligstilte barn, er det en sikker vinner. Så det store spørsmålet denne natta er ikke hvilken film som får flest statuetter, men hvem av festdeltakerne som har får æren av å ta med seg vandrepokalen, en heslig, liten Oscarkopi i plast, dette året?

Festen avlyst


I år blir
det ingen fest for meg. Å følge oppdateringene på oscar.com utover natta frister ikke. På et punkt er fremdeles nettet underlegen det gammeldagse tv-nettet.

PS: Hvis noen vet hvordan man får inn Kanal 9, send en epost. Snart.