Festival: Trim for eldre?

DET KAN VÆRE

meg, jeg er ikke vant til å gå på festivaler. Jeg er vant til å duve hodet sakte frem og tilbake i Universitetets aula til kirkelig korsang-repertoar for så å dra rett hjem til ost og te i et overmøblert hjem på vinderen. Jeg har lenge tenkt at det er jeg som er ute. Festivalregler skal ikke jeg legge meg oppi, men jeg velger nå likevel å gjøre det fordi det kanskje ikke bare er meg det er noe i veien med ...

Kjære gamle Quart- og Roskilde-gjenganger. Kjære deg som aldri vil innse at du har vokst ifra voldtekter, leirebad campingstoler i store gjørmebasseng, dødsfall, offentlig onanering og konstant bakrus.

Kjære deg som er over 40 og som idet et festivalpass slenges rundt halsen føler en trang til å oppføre deg som i russetida.

KJÆRE DEG.

Hva med bare å trekke pusten inn tre ganger og gi opp at du som 40-åring finner deg selv og skal ta igjen tapt tid ved hjelp av et festivalpass?

Hva om du bare innser at hvis det å ligge i telt på en festivalcamp og våkne av at du surkler inn og ut gjørmevann blandet med øl og noen sneiper er livet for deg, så er det du som har stått stille, ikke festivalene?

Jeg skriver dette til deg fordi jeg blir litt trist og lei, og jeg tenker: Må det ikke være deilig å innfinne seg med at man etter hvert er kommet videre i livet? At hettegensere, festivalpass, gjørmefestivaler og russedresser ikke nødvendigvis er løsningen for deg som aldri vil innrømme det utrolig faktum at du blir eldre.

JEG VET AT

du vil rynke på nesen når du leser dette, for alle må jo få lov til gjøre det de vil, Du skal jo også leve livet, du må jo få lov til kaste ut ditt falmende hår til en vannspreder. Kanskje burde jeg ikke skrevet til deg, jeg kjenner deg jo ikke i det hele tatt, kanskje er du født på en festival og føler morsinstinktet vekkes til live hver gang du ser ordet festival, musikk og øl. Det ligger bare helt naturlig for deg.

Jeg betrakter deg bare der du sitter drita full på bordet ved siden av, og jeg ser bare på deg når du henvender deg med vokalspråk til kjæresten min og spør om du ikke du kan låne henne en periode. Jeg ser bare på deg idet du tar godt tak i rumpen hennes og ler støyende mens du gurgler halvveis ned i en gin'n tonic: Nå erre festival!

Kjære deg, tenker jeg, du har sikkert en masse gode historier å fortelle jeg har sikkert masse å lære av deg, du kan sikkert en formel på et vanskelig mattestykke, og vet hva altruisme er, men ikke bruk festivalpass til å overbevise deg selv om at du er 25 år. Kan du ikke bare innse at du ikke trenger å imponere oss andre festivaldeltagere med at du fortsatt er så ungdommelig frekk og rask? Kan du ikke innse at du ikke har sjans på kjæresten min, selv med festivalpass som Rambo-bånd?

HADDE DET IKKE

vært deilig å innse alt dette, og plutselig våknet en morgen og avslappende innrømmet at du har kommet videre i livet og dermed slippe å være noen du ikke er?

Så kan du ta på deg festivalpasset og la russedressen henge hjemme, innrammet på soveromsveggen med teksten: Det var tider, det!

God festival til deg da, likevel.