Festivalperler

Sprell levende standarder.

Miles Davis Quintet Underveis mot «den andre store kvintetten».

Thelonious Monk Monk-hits fra mesterens hånd.

Lee Konitz/John Pål Inderberg Terning6 «Live in Oslo» (Ponca/Musikkoperatørene) Stort gjenhør.

CD: Antakelig var Keith Jarrett i bedre humør da han spilte trio med Gary Peacock (kontrabass) og Jack DeJohnette (trommer) ved Montreux Jazz Festival i 2001 enn han var under sommerens Umbria-festival. Der skjelte han ut publikum og byen Perugia i slike ordelag at han nå er erklært persona non grata ved Europas ledende jazzfestival, mens han på «My Foolish Heart. Live in Montreux» kanaliserer energien dit den tjener ham best: Ved å skape musikk via 88 tangenter. I slike øyeblikk er det få som kan måle seg mot ham, og ingen annen pianotrio som fyller og utvider formatet som denne.

ETTER å ha spilt seg sammen i en frisk versjon av Miles Davis’ «Four», fulgt av en lyrisk-romantisk formidling av tittellåta, tar trioen av i en forrykende «Oleo» (S. Rollins). Et klimaks inntrer når trekløveret overraskende avlegger en ragtimevisitt i Fats Waller-klassikerne «Ain’t Misbehavin’» og «Honeysuckle Rose» pluss «You Took Advantage of Me», mens Monks «Straight, No Chaser» viser Jarrett på sitt mest fingerflygende inspirerte (og dessverre mest grisegryntende). Ekstranummeret, «Only The Lonely» (Cahn/Van Heusen), er eksepsjonell, melodiøs triolyrikk og et nydelig punktum.

Selvfølgelig er Jarretts fenomenale pianospill det som umiddelbart møter øret. Men like imponerende er Peacock og DeJohnettes bidrag, og særlig sistnevnte spiller så rytmisk rikt, kraftfullt og klanglig fargeskimrende at han stjeler showet hvis du begynner å lytte spesifikt til ham. Alt fra streit komp til de mest abrupte eksplosjoner og nennsomst utplasserte «pling» inngår i hans virtuose trommekunst, og det er faktisk ingen liten prestasjon av Jarrett og Peacock å balansere ham til fulle.

I 1954 huset Newport utenfor New York verdens første jazzfestival. Fire år seinere tok Monterey i California opp hansken, og ved 50-årsjubileet presenterer festivalen en rekke tidligere uutgitte konsertopptak, foreløpig med Louis Armstrong (1958), Miles Davis (63), Thelonious Monk (64), Dizzy Gillespie (65) og Sarah Vaughan (71).

Miles Davis-utgivelsen er et friskt møte med det som skulle bli «den andre store kvintetten» etter at Wayne Shorter kom inn som saksofonist noen uker seinere. Her er det George Coleman som holder stand mot de uforferdede modernistene Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams samt en Miles-i-ta-sjanser-og-bomme-form i bl a en nesten ugjenkjennelig «Autumn Leaves». Året etter tok Thelonious Monk scenen med Charles Rouse og Ben Riley og en ung, vikarierende Steve Swallow på kontrabass, og også dette settet, fylt av kjente Monk-låter, to av dem med utvidet blåserbesetning, er verdt nærmere bekjentskap.

DET SAMME kan sies om Lee Konitz og John Pål Inderbergs «Live in Oslo» fra Oslo jazzfestival 2005. Sammen med Bjørn Alterhaug (kontrabass) og Espen Rud (trommer) ga de en konsert til terningkast 6 på Dagblad-terningen og albumet fra konserten bekrefter inntrykket: Spill levende musikk og jazzhistorisk sus. En sann og sjelden svir.