STRAMMER INN:  Sylvi Listhaug følger resten av Europa og strammer inn. UDI-direktør Frode Forfang mener systemet ikke fungerer lenger.. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
STRAMMER INN: Sylvi Listhaug følger resten av Europa og strammer inn. UDI-direktør Frode Forfang mener systemet ikke fungerer lenger.. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Festningen rakner

Mens Europa spiller svarteper, er asylinstituttet fortsatt det beste kortet vi har.

Kommentar

Asylpolitikken er full av paradokser. UDI-direktør Frode Forfang har pekt på det største av dem alle. Norge og resten av Europa anerkjenner flyktningers rett til å søke asyl, men gjør hva vi kan for å hindre flyktninger i å benytte seg av denne retten. På bloggen sin, gjengitt i Aftenposten i går, beskrev UDI-direktøren et system som ikke lenger fungerer. Han foreslår derfor likegodt å avskaffe hele asylinstituttet og erstatte det med et omfattende kvotesystem.

Det er ganske oppsiktsvekkende. Retten til å søke asyl er en av bærebjelkene i folkeretten. Attpåtil er han ingen politiker, men sjef i utlendingsforvaltningen. Selv om det bare er en observasjon han har gjort seg og postet på bloggen sin, går det rett inn i en betent politisk debatt. Det vet han selvfølgelig, som gammel Ap-mann. Men det han sier er faktisk opplagt, selv om konklusjonen er diskutabel.

Forfangs erkjennelse, som han sier har vokst frem i løpet av høsten, er ingen vel bevart hemmelighet. Den såkalte Festung Europa har lenge vært en realitet. I praksis har det vært umulig for flyktninger å ta seg til Europa på lovlig vis. I stedet for å kjøpe en billigbillett på et trygt fly, må de betale det mangedoblete for en plass på en overfylt råtten holke. Hvis de overlever flukten, er det fortsatt en lang vei å gå; bokstavelig talt, men også gjennom systemer som er skapt for å hindre dem i å nå det endelig målet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innstramninger har skjedd med jevne mellomrom i flere tiår. Dette er ikke den første flyktningkrisa Europa har opplevd i nyere tid, selv om det er den største i antall. Hver gang hevdes det at man strammer inn nettopp for å hegne om asylinstituttet; for å sikre at man har kapasitet til å ta imot dem som har et reelt beskyttelsesbehov på en god måte. Det er altså dette Forfang for høflighetens skyld kaller et paradoks.

Forfang kunne også kalt det et bedrag.

Innstramningene rammer selvsagt også dem som asylinstituttet er til for. De er ment å avskrekke alle flyktninger fra å ta seg hit, ikke bare migranter uten beskyttelsesbehov. Dermed oppstår det andre store paradokset. Selv om politikere offentlig snakker varmt om integrering, vil land som lykkes med integrering, tiltrekke seg flere flyktninger. Det sier seg selv. De vil heller dra til land hvor de raskt oppnår rettigheter, får tilgang til utdannelse, helsevesen og arbeidsmarked, enn til land hvor de blir forskjellsbehandlet og hundset.

På Migrant Integration Policy Index (Mipex) har Sverige ikke uventet toppet alle rankinger siste tiåret. Norge ligger ikke langt etter på en fjerdeplass, etterfulgt av foregangslandet Canada, mens østeuropeiske land, Hellas og Tyrkia er i bånn. Den plassen er det blitt rift om denne høsten.

En avgjørende faktor er muligheten til familiegjenforening. Norge kan få et av de mest restriktive lovverk i Europa, hvis Sylvi Listhaug får gjennomslag for sitt forslag om krav til inntekt og arbeidstid. Det vil trolig føre til at færre kommer alene til Norge i håp om å få familien etter, men vil hemme integreringen for dem som likevel kommer. Familie er viktig for integrering. En utilsiktet konsekvens kan dessuten bli at flere tar sjansen på å flykte med hele familien.

Den vanskelige balansegangen er grunnen til at mange har vært skeptisk til å samle innvandring og integrering hos en minister. Åpenbart hører de to områdene sammen, men det ene handler om restriksjoner, kontroll og avskrekking; det andre om å hjelpe folk inn i samfunnet. Under en minister kan raskt det ene hensynet overskygge det andre. Det har vi sett allerede. På Listhaugs innstramningsliste handlet få tiltak om integrering.

Norge må skynde seg hvis regjeringen skal kunne skryte av å være mest restriktiv, for kappløpet mot bunnen er i gang. Flyktningkrisen har utløst et svarteperspill i hele Europa. Mens EU forgjeves prøver å komme til enighet om en mer rettferdig fordeling, strammer hvert land inn og misbruker Dublin-avtalen for alt den er verdt. På mandag innførte de to gode naboene, Sverige og Danmark, grensekontroll. Foreløpig har det gått hardest utover pendlere over Øresundbroen.

Flyktningregimet i Europa har for lengst spilt fallitt. Asylinstituttet kan ikke bebreides for at det blir motarbeidet, like lite som menneskerettigheter for at de brytes. Forfangs utspill må ses som en erkjennelse av at Norge og resten av Europa må belage seg på å ta imot mange flyktninger i åra fremover. Spørsmålet han stiller er hvordan. Det har ennå ingen gode svar på.