Festspill til tusen

STATEMENT:

Bergljót Jónsdóttir har klart det igjen: å levere et festspillprogram som kan få alle som ikke reiser til Bergen i slutten av mai, til å bli grønne av misunnelse.

Det går turbulent nok for seg, når Festspillene sjøl, Bergljót Jónsdóttir, stikker hodet ut av planleggingens indre gemakker og frontkolliderer med et nyhets- og skandalesugent pressekorps.

Men hun har åpenbart ikke latt seg forstyrre av turbulensen i det bergenske underveis. For om vi konsentrerer oss om torsdagens nyhet, som var selve festspillprogrammet, så sporer vi Bergljóts klo. Og den har igjen grepet suksessen i svevet, slik den har gjort det tidligere. For her er alt vi har ønsket oss.

LA OSS BEGYNNE

med teatret og dansen, områdene hun har fornyet på festspillprogrammet de åra hun har stått ved roret. Her spores ingen tilbaketrekking når det gjelder satsingsvilje. Det begynner, helt bokstavelig, med legendariske Merce Cunningham Dance Company, som har åpningsforestillingen.

Så går det slag i slag med «Kappen» til Sjostakovitsjs musikk, japansk butoh-dans i «Hibiki», «Slaget ved Stalingrad» som marionett-teater, akrobater og slagverkere i «La Syncope du 7». Og da har vi bare så vidt kommet i gang. Så overtar danseforestillingen «Joe» med Fondation J-P Perreault. Da har vi ikke nevnt nye forestillinger med Carte Blanche og gjestespillet med verdens første opera, Claudio Monteverdis «Orfeo», den siste om enn bare konsertant, og Tom Waits/Kurt Weill-programmet til Ictus Ensemble.

Noen, deriblant jeg selv, har tidligere savnet sentrale musikernavn, utenfor det spektakulære registret. For oss har det skjedd saker og ting. For hør på denne lista: Murray Perahia m/Academy of St. Martin in the Fields, Susan Graham, Matthias Goerne, Fabio Biondi m/Europa Galante, Hagen-kvartetten og Artemis-kvartetten, i tillegg til våre egne som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, som er festspillmusiker, Håvard Gimse og Truls Mørk, foruten TrondheimSolistene, blant annet i kobling med Come Shine.

DET FINNES MYE

mer som ville være verd å nevne. Men viktigere enn det er å kunne konstatere at Bergljót Jónsdóttir makter å holde et nivå som gjør at hva du enn velger å gå på, så kan du regne med at nivået er høyt. Så skal man dømme en festspillsjef ut fra programmet - og det skal man vel? - så står hun med glans. Det kan hver og en sjekke selv, på www.fib.no.