Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fet makt

En hel sivilisasjons myter, tabuer og regler for kategorisering og fordømmelse er nå fortettet inn i noen få kubikkcentimenter i de ytre delene av vår kropp: i fettet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«BIG» er en fransk roman som ikke er så stor som tittelen. Da mener jeg rent litterært. Men den skaper interessant hodebry. Mer presist: Den skaper normbry. Hva vil en ung og slank romanforfatter (som vist på innbrettsbildet) med bakgrunn i reklamebransjen med en jeg-roman om en svært fet og usympatisk kvinnelig hovedperson? Hva mener forfatteren egentlig om fettet? Og hva mener vi?

  • «BIG» er en forfallshistorie. Ulykkelige Marianne lever alene sammen med sin lille sønn. Man kan trygt si at hun forsømmer barnet. Men det går sånn noenlunde fordi en mager og moralsk nabo tar over. Marianne lever sitt liv med en liten hjemmejobb som konvoluttslikker, sine fyllekuler og sin skamfylte, store kropp. Det er en roman om negativ kjærlighet. Brist på kjærlighet gjorde henne fet som barn. Med fettet fulgte mer ensomhet. Så dukker det opp en pertentlig uteligger. Skal Marianne endelig få oppleve kjærligheten? Akk nei. Til det er hun for selvdestruktiv. Hun ødelegger det gode med sin aggressive umodenhet. Kanskje hun lengter etter å bli tålt som hun er. Men hun gjør virkelig sitt for å riste av seg de mest utholdende blant medmennesker og dermed få bekreftet sin kjærlighetsmangel. Hennes skamløse atferd er et overtydelig uttrykk for hennes dype skam. Den øvelsen har man dessverre sett før - i det virkelige livet. Den pertentlige og den magre finner hverandre, og Marianne blir uteligger. Og barnet?
  • Som forfallsstudie er «BIG» blant middelmådighetene. Det er langt igjen til dødsdriften i Malcolm Lowrys selvdestruktive klassiker «Under vulkanen».

Der hvor denne romanen faktisk imponerer, er i dens evne til å utfordre våre holdninger til det fete. Vi pent oppdratte vil jo være både romslige og solidariske. Med munnen snakker vi om toleranse, men hvor troverdig er det? Forfatteren spenner oss ut mellom ønsket om å være medfølende med stakkars Marianne og samtidig behovet for å ta avstand. Marianne er jo ikke til å like. Forfatteren utbroderer med detaljer som skal få den fete kroppen til å framstå som selve det ekle. Hun gjør fettet og den umodne personligheten til to sider av samme sak. Kanskje forfatteren er den mest fordomsfulle av alle, kanskje hun faktisk synes fettet er så ekkelt som hun forsøker å dytte på oss? Mer sannsynlig er dette reklamedamens bevisste lek med oss. Fordommene er i oss, selv om vi ikke helt vil vedkjenne oss dem. Bokas provokasjon er vellykket fordi vi for lengst har gjort fettet til moral.

  • Det er få nervetråder i fettvev. Når fettet er blitt vårt mest følsomme vev, handler det selvfølgelig ikke om fysiologi. Vi snakker om det symbolske fettet. Et mykt og skinnende vev, faktisk kalt fettperler, er blitt til tegn for brist, latskap og svak karakter. Fettets elendige moralske status sier noe om kroppens helt sentrale rolle som symbolsk språkmaskin. Den er jo der hele tida, og den er der så veldig konkret. En hel sivilisasjons myter, tabuer og regler for kategorisering og fordømmelse er nå fortettet inn i noen få kubikkcentimenter i de ytre delene av vår kropp. Det er et fantastisk magisk rituale. Og den som klager over at det religiøse er på vikende front, innser ikke at hverdagsreligiøsiteten forkler seg som ikke-religiøsitet og som helt ut verdslig. Fettet er Djevelen i det verdslige.
  • Moralen parer seg med estetikken. Gjennom språk og bilder bades vi daglig i normenes bad. Det er ikke tilfeldig hvilke normer som siver inn. Felles idealer vil alltid være mer enn snodige påfunn fra reklamens folk. Idealene har bare nedslagskraft om de også er presise og dype nok som kulturelle metaforer. Når de slår an, er det noe som stemmer. I løpet av noen tiår har det tabuiserte flyttet seg fra én kroppsåpning til en annen, fra skrittet til munnen. Den slanke og harde kroppen er det fremste tegnet på selvkontrollens attraksjon og nødvendighet. Den kroppen forteller at kroppens eier vil og evner selvdisiplin. Han eller hun er et produktivt menneske.
  • Det mest problematiske ved alt dette er hvordan det ikke problematiseres. Det tas for gitt. Det er den symbolske maktens egenskaper: at den siver inn i oss, umerkelig som om den verken hadde lukt, smak eller konsistens. Fettets magi er innforstått i de dialogene vi fører. Det burde allerede ha vært skrevet hundrevis av doktorgrader om fettets antropologi, fettets sosialpsykologi, fettets retorikk, fettets semiotikk, fettets politiske økonomi og så videre. Vår etniske plage lipofobien - fettfrykten - ødelegger langt flere liv enn antall nordmenn som døde under verdenskrigen. Hvor fri er den lipofobe kvinne i forhold til sin bestemor? Mye er vunnet, men mye er også tapt med selvfølelsen som styres fra underhuden. Det er åpenbart at noen av de sunnhetsivrigste helsearbeiderne utagerer sine egne fordommer mot fett. De overdriver og skremmer, og de forveksler sin rolle som informanter med rollen som eksorsister.
  • Hvor er maktutredningen, hvor er kvinnebevegelsen, de statlige utvalgene, NOU-rapportene, forskningsprogrammene: for å gjennomskue litt mer av maktens mekanismer?

Slik kan man altså spekulere seg videre etter å ha lest en middels god roman av en avbildet slank forfatter. Jeg vet egentlig ikke hva forfatteren vil si. Men det er kanskje det hun vil si: Om det vanskelige.