Fete skiver

Denne uka har Dagbladets anmeldere plukket ut noen skikkelige godbiter for våre musikkglade lesere.

Cadillac - Up for a lifetime (Progress/ MNW)

Trønderne tordner videre på vei mot et eller annet.

«Up For A Lifetime» har ett virkelig lysende øyeblikk, en slik låt som får deg til å ville skrike «way to go, Borten!». «My Convertible Candy» var et brukbart ep-tittelspor og en fin radiolåt. Men det er i albumkontekst, i lyset fra Cadillacs mer ordinære tungrockblues, at «Candy» virkelig glitrer. Det er her vi hører at dette faktisk er en av de beste norske glamrock-låtene på denne siden av Turboneger. Resten av andrealbumet «Up For A Lifetime» bekrefter Cadillacs styrker og svakheter. Dette er tidlig-på-dagen-festivalrock på godt og vondt. Ekstern produsenthjelp er nok nødvendig for å bringe Cadillac et steg videre som band, men «Candy» og et par andre hederlige brudd med den mest formelbaserte sekstitallstungrocken viser at Per Borten & co. er på vei.

The Ark - In lust we trust (Virgin)

«The Ark er fem sköna boys från Småland,» står det i presseskrivet. Og der er tonen satt.

Den svenske popkvartetten med vokalist og låtskriver Ola Salo i spissen ble hypet til himmels da debuten «We Are The Ark» kom for et par år siden. For å beskrive The Arks musikk må man ta i bruk ord som ikke bare forbindes med noe positivt: pompøs, svulstig, teatralsk og hyperkommersiell. Likevel er det umulig å mislike dette bandet, på grunn av deres nærmest ekstreme teft for melodier som fester seg så raskt at du straks begynner å lure på om dette egentlig er en klassiker fra 70-tallet. Førstesingelen «Calleth You, Cometh I» er allerede blitt en stor hit gjennom kinofilmen «Klassefesten». Den nye Queen-inspirerte singelen «Father Of A Son» , med et hysterisk hallelujarefreng, handler om homofiles rett til adopsjon. Og de potensielle singelhitene kommer på løpende bånd: både «Beauty Is The Beast» , «A Virgin Like You» , «2000 Light-Years Of Darkness» og «Tired Of Being An Object?» er på høyde med den to år gamle «It Takes A Fool To Remain Sane». Salo synger blant annet om ensomhet, sex og politikk, og tekstheftet beviser at bandet har langt flere interesser enn hårspray og kajal.

Sleater Kinney - One Beat (Kill Rock Stars/ Tuba)

Riot-veteraner holder stilen.

Mens riot grrl-dronning Kathleen Hanna nyter fornyet anerkjennelse med Le Tigres feministiske diskopønk, holder en annen av gudmødrene i grrl-bevegelsen, Corin Tucker, fortsatt koken med sin intense, riffbesatte trio Sleater-Kinney.

«One Beat» er Sleater-Kinneys sjette album siden debuten i 1995. De tre kvinnene fra undergrunnshovedstaden Olympia, Washington går på rockhistorisk slang, og kommer tilbake med stolt garasjerock og klassisk 70-tallsriff som de pumper ut i velarrangerte og stramme, men like fullt pønkete og energifylte støt. Noen ganger høres det ut som The White Stripes på sitt mest rocka, men da må man huske på at Sleater-Kinney allerede er veteraner i «band-uten-bass»-kategorien.

Tom Harrell - Live at the Village Vanguard (RCA/ BMG)

Godt konsertopptak fra en av årets Kongsberg-stjerner.

Tom Harrell og hans fire medmusikere sto for en av de fineste konsertene under sommerens Kongsberg-jazz. For dem som gikk glipp av den, kan det være trøst å finne i dette opptaket fra New Yorks Village Vanguard i november 2001. Besetningen er som på Kongsberg, tenorsaksofonist Jimmy Greene, pianist Xavier Davis, bassist Ugonna Okegwo og trommeslager Quincy Davis, og den låter like vital og tett samspilt her som i sølvbyen. Harrells no-nonsense-trompetspill trenger dypt inn sju av hans egne låter pluss «Everything Happens To Me», og inspirerer åpenbart hvert av bandmedlemmene til å ta fram sitt beste på verdens kanskje mest berømte jazzklubbscene. Tidløs, moderne jazz uten skjeling til «beslektede musikkformer» fra en av tidas fineste trompetere/komponister/arrangører.

Wunderkammer - Today I cannot hear music (Honeymilk)

Eksplosiv musikalsk miks av sjangrer og stilarter.

Kaizers Orchestra i skeiv chill-out-utgave? De første, dvelende tonene av Stavanger-baserte Wunderkammers nye plate antyder noe slikt, men det blir raskt klart at dette ikke er musikk i forlengelse av kraftrockerne fra Bryne. Snarere er det snakk om en slags søskenprosjekter fra Rogaland, begge utført som en form for musikalsk russisk rulett med grovkornede referanser til sigøynermusikk, hardtslående kammerrock, tysk mellomkrigstid og tango på liv og død.

Tempoet drives opp, tubatakten blir råere, fele og trekkspill blandes med gitartwang og vokal på engelsk (og så vidt norsk) i desperat Elvis Costello-stil. Mye intelligent støy, og en dramatisk sans for storfelte melodilinjer. Her blir «vegg av lyd» et fattig bilde, snarere er dette en flodbølge full av innfall og effekter, et sjangersprengende ras av rytmer, riff, melodibrokker og et komp som kan knuse knokler.

The Coral - The Coral (Deltasonic/ Sony)

Arkiveres under «nye Gomez.» Smakfullt, men sprikende.

Disse seks Liverpool-kidsa er oppskriftsmessig blitt kjørt gjennom NMEs hypekvern og har like oppskriftsmessig vært ute med diverse statements på vegne av sin egen fortreffelighet.

«The Coral» er sannsynligvis årets minst helhetlige album. Det er som å høre på en radiokanal helt uten formatering. Røttene ligger i engelsk psykedelia, powerrock, ska og reggae. Det begynner derimot i det dunkleste strøket på Sunset Strip rundt 1967- 68 på «Spanish Main» » og «I Remember When», der særlig sistnevnte lukter The Doors og Love lang vei. «Shadows Fall» er mer typisk og høres ut som en garasjesurfversjon av «Ghost Town». «Dreaming Of You» er en heseblesende, hoppende poptreffer som parer Heptones med britpop og countrytwang. Og slik fortsetter det så man blir svimmel. The Corals inspirerte hybridrock spriker også kvalitativt, men i det minste er den smakfullt komponert.

Frank Black - Black Letter Days (Cooking vinyl/ VME)

Pixies-helten kjører seg fast i feil spor, men henter seg så litt inn igjen.

Frank Blacks største problem siden Pixies eksploderte og falt til jorda på begynnelsen av 90-tallet, har vært å være interessant og relevant. Fjorårets «Dog In The Sand» var ikke så verst, men med disse to albumene, som etter Springsteen- og Waits-modell slippes på samme dag, setter Black seg fast i gjørma igjen.

Den godt over timen lange «Black Letter Days» er en utholdenhetsprøve av de sjeldne og fullstendig strippet for nyhetsverdi. Baktung pubrock delvis smaksatt med steelgitar og knapt nok et minneverdig øyeblikk. Dessuten har den to versjoner av Tom Waits' «The Black Rider», noe som ikke gjør plata mindre ubrukelig.

Frank Black

Devil's workshop (Cooking vinyl/ VME)

«Devil's Workshop» er i likhet med «Black Letter Days» spilt inn live i studio, og kan skilte med gjesteopptredener fra Pixies' gitargærning Joey Santiago. Den åpner friskt med «Velvety» og legger seg tettere opp til det frenetiske og intense soundet som kjennetegnet Pixies. Men så lenge Pixies-katalogen fortsatt låter kanon 10- 15 år etter, er dette en mager trøst. Ivrige nostalgikere rådes til å nøye seg med «Devil's Workshop». «Black Letter Days» fortjener verken din tid eller penger.

Mudhoney - Since We've Become Translucent (Sub Pop/ Tuba)

En svært vellykket overgang fra grønsj til psykedelisk jazzrock.

Tretten år etter debuten, og to år etter samleplata, er Mudhoney tilbake med et nytt studioalbum. Støyrockerne kunne lett ha blitt et spøkelse i korridorene hos Seattle-selskapet Sub Pop, som også hadde Nirvana og Soundgarden i stallen under grønsjens storhetstid. Men kvartetten, med vokalist Mark Arm i front, har gjennomgått en full årtusen-fornyelse og beviser absolutt at de har mer å melde. «Since We've Become Transluctent» begynner med jazzrock i «Baby, Can You Dig The Light», som avsluttes langt inne i psykedeliaen med den stadig repeterte setningen «This is the end of the tunnel, and there is no light». Blåserrekka henger med på flere av låtene og Mudhoney viser seg å kle saksofon og trombone. Enkelte låter, som «The Straight Life» og «Take It Like A Man» heller mot Animals/Stones-rock, mens «Crooked And Wide» kunne vært signert Jane's Addiction. Mindre jamming enn tidligere, refrenger som fenger, og de stilmessige variasjonene holder interessen din fanget gjennom hele plata.

The Music - The Music (Virgin/ Hut Recordings)

Sterk tenåringsdebut fra Leeds.

Britenes nye rockehåp heter The Music og kommer rett fra et klasserom i Leeds. Nå albumdebuterer de unge NME-favorittene etter de to kritikerroste ep-ene «You Might As Well Try To Fuck Me» og «The People». Coverets hypnotiske tegninger vitner om guttas ønske om å dra deg inn i sin seige og suggererende rock, noe de til dels lykkes i. Det begynner usedvanlig bra med psykedeliarocken i «The Dance» og den fengende «Take The Long Road And Walk It». «Turn Out The Light» og hitlåta «The People» er to andre favoritter. Dessverre klarer ikke gruppa, som spilte på Quart-festivalen tidligere i sommer, å holde oppmerksomheten din hele veien til mål. Robert Harveys vokal ligger et stykke bak i lydbildet, og sammen med lange instrumentalpartier fører dette til at bandet iblant skusler bort gode melodier. Du tar deg også i å savne litt mer variasjon. Men bevares, dette er en sterk debut fra fire gutter som fremdeles befinner seg i tenåra.

Eva Cassidy - Imagine (Hot Records/ MNW)

Det er ganske utrolig at det har dukket opp så mye materiale etter Eva Cassidys død i 1996.

Enda mer utrolig er det at mye av det faktisk holder mål - selv om det aldri var ment for utgivelse.

Den amerikanske folk-artisten rakk bare å spille inn én soloplate («Eva By Heart» - gitt ut i 1997), mens resten av materialet er liveopptak eller demo-innspillinger. Storselgeren er «Songbird» (1998) med hennes fantastiske versjon av «Over The Rainbow».

Coverversjoner er sjelden interessante, men Eva Cassidys tolkninger er et unntak. Velkjente «Fever» (ja, den..) og Stevie Wonders «I Can Only Be Me» har ikke så mye for seg, men det er bare å ta av seg hatten for briljante versjoner av blant andre Sandy Dennys «Who Knows Where The Time Goes?» , Gordon Lightfoots «Early Morning Rain» og John Lennons «Imagine» (i en nedstrippet demo-versjon).

Men - dette er så vidt jeg har skjønt den sjette soloplata som er gitt ut med Cassidy siden hun døde, og det er noe ved den som signaliserer at det meste nå er krystet ut av artisten. Opptakene er selvfølgelig «vasket og renset», men heller ikke teknisk er nivået på høyden hele cd-en igjennom.

Men du verden for en stemme og en frasering!

Thirstin' Howl III - Skilligan's island (Landspeed/ VME)

Kvinnegruppa Ottars verste mareritt.

Cover: Undergrunnsrapperen Thirstin Howl III står på et båtdekk og poserer framoverbøyd med et svært anker i henda. Det er årets tøffeste cover. Så åpner du cd-en og ser hva innercoveret byr på: en hyllest til hans avdøde mor. Ovenfor hyllesten ser du to politibilder av hans arresterte mor. Og på selve cd-en dukker det absurde mesterverket «I Still Live With My Mom» opp (han har asken hjemme), for å virkelig understreke at denne humoristisk anlagte rapperen med puertorikanske røtter ikke er som andre rappere.

Thirstin byr på tøff og humorbasert undergrunns-hip hop av den politisk ukorrekte sorten: «Dreams of Fucking a Cartoon Bitch» og «I Wanna Watch» er ikke bare morsomme, de viser også at Thirstin innehar en god porsjon av det hip hop mangler mest: selvironi.

Hele albumet, som er en slags «best of» av hans tidligere under-undergrunnsutgivelser, skurrer rundt i sin egen verden skapt av bisarre og underholdende tekster. Kanskje er det vel sterk kost i en hel lytt; likevel er «Skilligan's Island» en av årets mest interessante hip hop-utgivelser. Eminem dukker også opp.

RJD2 - Deadringer (Definitive Jux/ MNW)

Kultperle som vil ble et «must have» for alle fans av DJ Shadow.

Noen syntes DJ Shadow ble litt for lite DJ Shadow på sitt siste album. Borte var de mest oppkutta, supersamplende, mørke og støyete breakbeat-låtene som preget nittitallsklassikeren «Endtroducing».

Tilbake sto det, vel, en masse flotte låter som ble vel kommerse for «hvite gutter med altfor mye kunnskap om hip hop»-fanbasen til Shadow. De har nok for lengst hoppet over til den «nye» Shadow, en kompromissløs hvit knotteskruer som ligger skutt og psykotisk smilende på bakken på coveret. Ikke særlig innbydende, men det er før du har hørt det funky og fargerike innholdet på «Deadringer»; et smörgåsbord av fete samples, breakbeats, gammelskole-hiphop og catchy hooks.

Bernhard & Bianca - The wedding present (Trust Me/ VME)

En søt liten indiepop-plate.

Da Ai Phoenix- og St. Thomas-produsent Robert Jønnum giftet seg med Guro Strande 25. august i fjor, var denne plata parets bryllupsgave til seg selv.

«The Wedding Present» er blitt en søt liten plate et sted mellom Moldy Peaches' eksentriske indie-obskøniteter, Stereo Totals elektroniske popgalskap og Stina Nordenstams innadvendte musisering. Låtkvaliteten svinger i både kvalitet og temperament som et gammelt ektepar, men stemningsmessig er denne bryllupsgaven selvsagt preget av overskudd, humør og hjemlig lykke. Jønnums produksjon er som vanlig varm og detaljrik, og hever dette ellers litt vel interne prosjektet opp på et absolutt hørbart nivå.

CD-singel:

The Electones - Summercloud (Racing Junior/ Universal)

Ny måned, nytt norsk band som tar av i England.

Folk har vel nå fått med seg at The Electones bare er sommeraliaset til Xploding Plastix og at «Summercloud» er en av sommeren beste singler. En (tror jeg) bittersøt og helt feilspådd hyllest til «sommerskyer» i samme nydelige tradisjon som The Orbs' klassiker «Little Fluffly Clouds». Genistreken er det uromomentet som ligger og bobler i låta, og som tar form i noen advarende og stikkende synthlyder - midt oppe i en nydelig, nydelig sommerlåt. Og denne stikkende advarselen er den samme følelsen du får av se - ja, nettopp - småstygge sommerskyer komme innover horisonten.

Enkelt og svært effektivt.

Eve - Eve-olution (Puff Ryder/ Universal)

Eve har kanskje ikke det samme kreative produsentapparatet i ryggen som den mer innovative Missy Elliot, men hun kan lage tøff og klassisk hip hop.

Det viser fjorårets to popperler «Who's That Girl?» og «Let Me Blow Ya Mind» ettertrykkelig.

Derfor blir «Eve-olution» en liten skuffelse i forhold til gjennombruddalbumet «Scorpion» fra i fjor. Årets erstatninger - «What» med Truth Hurts og «Gangsta Lovin'» med Alicia Keys - når ikke «Girl» og «Blow» til knærne engang, og viser at det er mye som står på spill for Eve denne gangen. Hun må lykkes i å bli en enda større rappstjerne (den største kvinnelige rappstjernen i verden?), og dermed forsvinner mye av den løssluppenheten og frekkheten som dominerte «Scorpion».

Den kirkeklokke-geniale «Irresistible Chick», «Figure You Out», «Satisfaction» og «Double R What» er platas beste kutt. Ellers blir det for mye småanonymt og halvbra til at den blir virkelig bra.

Sasha - Airdrawndagger (Arista/ BMG)

Progressiv house er lyden av å se maling tørke.

Sasha er en gudbenådet flink DJ som på begynnelsen av nittitallet ble omtalt som nettopp Gud - både på magasinforsider og av sin dedikerte fanbase i Nord-England. Da var det lykkeligere tider på klubbscenen; nå rømmer folk superklubbene hvor superstjerne-DJs som Sasha spiller. Det er flere årsaker til at en overkommersialisert klubbscene nå krymper og går tilbake til undergrunnen, men hvis det er dette Sasha pumper ut i sine overbetalte DJ-sett, skjønner jeg godt at folk hopper ut i rockegjørma og hører på litt skikkelig skinnjakkemusikk igjen.

For progressiv house er gutteromsmusikk på sitt dølleste: ingen samples, ingen hooks, ingen vokal, ingen melodier, vel, ingenting egentlig. Det du får, er såkalte «techy breaks»; masse fikling med en trommemaskin og litt småskummel synthstemning på toppen, og ikke noe mer.

Queens of the Stone Age - Songs For The Deaf (Interscope/Universal)

Plata som gir begrepet «feit rock» fornyet aktualitet.

For et lag! Vi snakker ikke om Leeds United, men om den nye stjernebesetningen til Queens Of The Stone Age. Josh Homme og Nick Oliveri har toppet ørkenrock-laget sitt med Nirvana-trommis og Foo Fighter-sjef Dave Grohl og den kanskje mørkeste stemmen fra Seattle, Mark Lanegan fra Screaming Trees. Før vi rekker å si «grønsj-revival», har Queens Of The Stone Age i stedet visst nu-metal-kids over hele verden hvor skapet skal og bør stå.

«Songs For The Deaf» er blytung, mørk rock i direkte linje fra Black Sabbath og Led Zeppelin, men spilt med en popfeel som er enda tydeligere enn den var på forgjengeren «Rated R» fra 2000. Ikke minst inneholder denne plata ikke bare feite stonerrockriff, men også komplette låter med mål, mening og forløsning. Mye form, men også mye innhold.

«Go With The Flow» er årets kanskje beste låt. Enorm flyt. Enorm gitarintro. Og som Arne Scheie ville sagt: En rekke fine enkeltprestasjoner. «No One Knows» følger hakk i hæl med et besettende, sprettent groove. «Another Love Song» høres ut som engelsk garasjepop fra 60-tallet. Og for øvrig rockes det som besatt ute i den tungt rockmytologiserte Joshua Tree-ørkenen. Det grenser opp mot å bli langdrygt, men de tre nevnte høydepunktene er forbilledlig porsjonert ut som forrett, hovedrett og dessert. Da tittelsporet toner ut, får du akustiske «Mosquito Song» og en fabelaktig Kinks-cover - «Everybody's Gonna Be Happy» - som bonus. Etterpå er du stappmett.

Lee Ann Wormack - Something Worth Leaving Behind (MCA/Universal)

Popcountry blir ikke stort bedre enn dette.

Det er bare å innse at popcountry som sjanger fortsatt står ubehagelig sterkt i Nashville. Men Lee Ann Womack er blant de ypperste innen sjangeren - riktignok noe i skyggen av damer som Shania Twain og Faith Hill.

Mange har sikkert hørt Womacks fine duett med Willie Nelson, «Mendocino County Line», fra hans album «The Great Divide» - produsert av Matt Serlectic. Samarbeidet med Womack må ha gitt mersmak, for Serlectic har laget en alternativ versjon av tittelsporet «Something Worth Leaving Behind» til slutt på denne plata. Med sin faste samarbeidspartner Mark Wright som medprodusent byr Womack ellers på moderne popcountry helt etter boka, men med en elegant visitt innom Tammy Wynette-inspirert klassisk country i «He'll be Back». Hun har dessuten noen av countrybyens beste studiomusikere og låtskrivere i ryggen, deriblant Julie Miller (som korer og har skrevet to av låtene). Hennes fjerde album siden 1997 flytter ikke grenser, men gjør begrepet popcountry noe mer spiselig.

Tubesnakes - Texas Minded (Musikkoperatørene)

Potent bluesrock fra Stord og Ølen, via Austin, Texas.

Tubesnakes er avbildet ved statuen av den avdøde gitarhelten Stevie Ray Vaughan i coveret til sin andre plate. Fem av låtene på dette albumet er spilt inn i hans hjemby Austin, Texas. En annen og høyst levende Austin-musiker, Alan Haynes, gjør en fin jobb på «You Don't Know Loving Yet». Den er som åtte av tolv låter skrevet av Lars Vad, selv en dugandes gitarist og vokalist. Av de åtte står «Long Shot», «Getting Off This Ride» - med Jan Flaaten på munnspill - og den seks minutter lange balladen «But My Baby» fram som de beste.

Vad og brødrene Johnny (bass) og Per Inge Stensletten (tr./perk.) har også gjort lurt i å utvide besetningen til en kvartett med Rune Rødne på piano og orgel. «Texas Minded» er ikke ei veldig original bluesrockplate, men gruppa viser gode takter og kan bli enda bedre om de leter etter et uttrykk som er mer deres eget.

Bright Eyes - Lifted or the Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground (Wichita/Tuba)

Kynisme og desperasjon foredlet til stor rockkunst.

Conor Oberst (22) fra Omaha, Nebraska er for indierocken det Ryan Adams har vært for den alternative countrymusikken: Det nærmeste man kommer en slags moderne Bob Dylan-skikkelse i betydningen ung, bråkreativ, produktiv, poetisk og kynisk kjekkas.

Til tross for at han er født i 1980, har Oberst levert en jevn strøm med plater helt siden 1994. Først med Commander Venus (to album) og siden gjennom tre Bright Eyes-langspillere og en poppønk-avstikker med bandet Desaparecidos.

Og her er unge Oberst altså framme ved sitt sjuende album. De som kan sin Dylan-historie, ser parallellen umiddelbart.

«Lifted» klokker inn på drøyt 73 minutter og innfrir alle de forventninger som Oberst og hans tallrike medmusikanter har bygd opp til nå. Dette er et frådende og ambisiøst stykke poetisk rockmusikk, som spenner fra ordrike kassegitarballader via lettbeint folkpop og skarpkantet rock til desperat og sår countrymusikk.

Ikke dermed sagt at «Lifted» er en rein kopi av «Blonde On Blonde» - til det er den altfor rastløs og preget av lo-fi-estetisk ikke-disiplin. Det modige åpningssporet «The Big Picture» høres for eksempel ut som et åtte og et halvt minutt langt feltopptak, åpenbart innspilt i et hus langs en tungt trafikkert bilvei med vinduet åpent.

I motsetning til Ryan Adams' «Gold»-album, som hadde trengt strammere redigering for å fortjene det mesterverk-stempelet mange har villet gi det, er det den kompromissløse, stolte og ungdommelig overmodige «alt-må-med»-holdningen som gjør «Lifted» til en så elskelig og flerdimensjonal plate.

Det store spørsmålet blir hvordan Conor Oberst skal følge opp dette moderne mesterverket. Han får i hvert fall passe seg når han kjører motorsykkel.

UMULIG Å MISLIKE: Svenske The Ark, med Ola Salo (nummer to fra venstre) i spissen, overbeviser på sin nye plate «In Lust We Trust».
TØMMER ARKIVET: Enda en plate med tidligere ikke utgitte innspillinger av nå avdøde Eva Cassidy.
MYE PÅ SPILL: Eve kan lage tøff og klassisk hip-hop, men skuffer på sin siste utgivelse.
UNG OBERST: Conor Oberst er Bright Eyes, og «Lifted» er hans sjuende album. Et moderne mesterverk, mener Dagbladets anmelder. 19. november spiller Bright Eyes på So What! i Oslo. <p>Sjekk <a href='http://fredag.dagbladet.no/'>Dagbladet FREDAG</a> for flere konserter og begivenheter.
ROCKER KÅKEN: Queens of the Stone Age har blitt enda bedre med Dave Grohl, som er mest kjent fra Nirvana og Foo Fighters, på trommer.