Fett i «Margarin»

Den hippe og dysfunksjonelle familie får sitt i barsk serieroman.

TEGNESERIE: Det er en vanskelig kunst å sy sammen ei bok av allerede trykte kapitler, og bidrag som ikke har møtt leseren før, til en familiekrønike.

«Margarin» gikk sin tid i magasinet Smult, som fikk en altfor tidlig død. Nå er altså sammenhengen i fortellingen, om man kan kalle det noe slikt, klar mellom to permer.

Kristopher Schau og Øystein Runde får fram en underlig og usammenhengende historie om en staut familiefar, hans haugevis av unger og ei enorm mor som knytter sitt avkom strengt sammen med eviglange navlestrenger. Ungene har greie navn: Første, som er først, Stein Arne, familiens tenåring, Karen, tilnærmet normal, Kim, en skravlesjuk treåring, Charlotte, litt non-descript, Madeleine, som har fått sju års husarrest i mors liv, en nyfødt sak Kim vil døpe Julaften. Og Burt, som blir født på Grønland.

Bryter tabuer

Det disse, med mor og far i spissen, foretar seg, bryter alt som kan krype og gå av tabuer. Her kan leseren ta del i en realityserie på TV som heter «Nå dør hesten», oppleve en multimaskin til utvortes og innvortes bruk i krisesituasjoner, husarrest i mammas livmor, godtkjøpsfilosofi med naboen over gjerdet - you name it. Det hele presentert uten mål og med største selvfølgelighet. Og som med kultserier som får klassikerstatus av en eller annen fjern grunn, fascinerer dette lineært uforståelige stort.

Kjønnsliv og kosmos

Margarin kan til tider minne om den franske seriekunstneren Moebius\' «Le bandard fou» fra 1974, hvor en kåt stakkar dras inn mot ulike versjoner av kvinnekjønnet for å bli kvitt sin steinharde og uønskede ståpikk. Dette er også den store serieskaperens ganske underfundige harang over kjønnsliv og kosmos. Margarin er nok ikke helt der, men på god vei. Kosmos i Margarin er en vestlandsbygd, den geile tullingen er en staut familiefar. Refleksjoner over Schau/Rundes mikrokosmos for nok leseren gjøre seg selv.

Boka er et seriestunt, men har ikke stunterens selvkontroll. Heri ligger både sjarm og svakheter. Sjarmen dekkes av en stø strek, propert nynorsk og selvfølgen i ulike detaljer som morsbinding på godt og vondt og en pater familias av dubiøs karakter. Svakhetene er sammensyingen av plotet, eller helst mangelen på noe slikt. Sjarmen forsvinner dessverre i en manglende storyline.