Fetter Anton er norsk

JEG FIKK NYLIG VITE at vi ved fødselen er fargeblinde, og så straks for meg spedbarnets første reaksjon når det kommer til verden: «Faen også, svart-hvitt...»

Når det i neste omgang skjønner hvor det befinner seg, burde den andre reaksjonen i så fall være: «Gullhår! Norsk!»

«Gullhår» og «norsk» er nemlig synonymer. Sannsynligheten for å bli født inn i dette rikeste av verdens rike, sosialdemokratiske land er nemlig mikroskopisk. Tenk deg at du er en sædcelle som akkurat har befruktet et egg og sitter der og kjeder deg med å kaste kron og mynt mens du venter på å bli et embryo. Du lurer naturligvis på hva som venter deg der ute og bestemmer deg for at blir det kron, havner du i den rikeste halvdel av verden, blir det mynt, i den fattigste. Får du kron, hiver du én gang til for å se om du havner i den rikeste halvdelen av de rike osv. Vet du hvor mange ganger på rad du må få kron for å havne i den gruppen av verdens befolkning som har Norges gjennomsnittlige levestandard? Ti. Prøv et par ganger og skjønn at du er griseheldig om du kommer så langt som til dagens jugoslaviske levestandard.

En skulle tro at en naturlig reaksjon på et så grotesk lykketreff som å bli norsk ville være en smule ydmykhet, sjenerøsitet og- ja, hvorfor ikke? - skamfullhet. Men i stedet brøler dette landets innbyggere «bingo!» med bingovinnerens totalt uberettigede stolthet og veiver med 17. mai-flaggene, og hver femte nordmann stemmer selvrettferdig, egoistisk og innvandrerfiendtlig som om det er vår egen fortjeneste at vi sitter så putemykt på all denne forgylte hårveksten.

VI ER LOTTOMILLIONÆRER. Ikke bare ved å være våre foreldres avkom, Norge som nasjon er lottomillionær. Vi er den industrialiserte verdens glisende, vraltende fetter Anton som selv om han ikke gjør noen direkte fortred, vekker allmenn irritasjon ved å synes å tro at hans velstand er oppnådd ved dristighet, framsynthet og nøysomt, hardt arbeid. Myten om at vi ved å lære å overleve her oppe i nord, har fått oppfinnsomhet, kløkt og langsiktig planlegging nedfelt i våre gener, er sannsynligvis like urimelig som myten om at mañana-kulturen skulle være rådende i alle land hvor man ikke fryser ballene av seg vinterstid.

Vi jobber færre timer enn folk i de fleste land det er naturlig å sammenlikne seg med, og tallmaterialet i Fritz Hodnes «Norges økonomiske historie 1815- 1970» viser at Norges smule velstand de siste par hundre årene hovedsakelig har vært bygd på eksport av varer som billedlig talt vokser på trærne. Og på å styre båter. Etter at England opphevet tollen på tømmer i 1866, og europeerne lykkeligvis hadde snauhogd sine egne skoger, ble trelast vår viktigste eksportvare ved siden av fisk.

Vi kuttet altså trær og dro garn på et tidspunkt da den industrielle revolusjonen for lengst hadde spredd seg til resten av Europa. Og hva oppfinnsomhet angår, konkluderer Hodne med at det lille vi hadde av industriell teknologi, måtte vi rappe fra andre land. Derfor var det griseflaks for Norge at utlendinger oppfant elektrisiteten og at vi hadde gratis fossefall utenfor stuedøra slik at svenskene kunne starte Elkem i 1903 og franskmennene Norsk Hydro i 1905. Så seint som for 80 år siden var Norge ett av de mest primitive og fattigste landene i Europa, og uten utenlandsk kapitalimport hadde sannsynligvis enda flere av våre besteforeldre måttet bli hvite pakistanere i USA.

MEN TIL ALT HELL for Norge førte andre verdenskrig til at Europas industri ble bombet sønder og sammen slik at kortene etterpå kunne deles ut på nytt. Med Marshall-hjelp og billig elektrisk kraft kunne Arbeiderpartiet bygge opp en subsidiert tungindustri i beste planøkonomiske tradisjon. Og apropos våre antatte evner til langsiktig planlegging: Denne ensidige og primitive industrisatsingen kunne fort fått katastrofale følger for Norge etter hvert som flere lavkostland i øst skjønte at det ikke er spesielt vanskelig å produsere aluminium og ferrosilisium. Men vi slapp å tenke på slikt, for vi hadde selvfølgelig svinehellet over alt svinhell nok en gang: Amerikanerne fant olje utenfor stuedøra vår i 1968.

Selvfølgelig er overstående karikert historieskrivning, omtrent som i enhver fetter Anton-historie. Men mens våre naboer eksporterer biler, mobiltelefoner og verdens beste øl, har vi for lengst fortrengt Norsk Data som liksom skulle motbevise at vi er en bananrepublikk, og svever i den tro at det er typisk norsk å være best. Riktignok har vi dette selvbildet av en nasjon med nisseluer: at vi skal være litt naive, ja, nesten dumsnille. Men det selvbildet synes bare å styrke den grenseløse selvgodheten som preger oss ved inngangen til et nytt årtusen: Vi er ikke bare flinkere, vi er til og med litt bedre mennesker.

Og det er kanskje den selvrettferdigheten som gjør at det er mulig å slå politisk mynt på en tankegang om at dette er vårt, dette har vi ærlig fortjent og å dele det med mindre heldige er å vise manglende solidaritet med dem som har bygd opp dette landet. Og med framtidige, griseheldige embryoer.

Noen dager er dårligere enn andre, men jeg har lært en teknikk for å greie å smile til mine medborgere også på sånne dager: Å tenke på at 80 prosent av dem ikke stemmer Frp.