Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fidel strammer tøylene

Ut med Robertico, inn med Felipito, det er Fidel selv som styrer og steller med utenrikspolitikken. Omtrent sånn tenker cubanere flest om det kontante utenriksministerskiftet på Cuba sist fredag. Men ligger det noe mer bak utskiftingen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selv om mange diplomater hevder at avsettelsen av utenriksminister Roberto Robaina lå i lufta, kom den brutale avsettelsen overraskende. Torsdag annonserte utenriksdepartementet at Robaina skulle besøke Venezuela og Argentina. Fredag opplyste statsrådet iskaldt at han var «fritatt fra sine verv» og erstattet med Felipe Perez Roque, som bare er 34 år, tre år yngre enn Robaina da denne i 1993 ble satt på jobben.

Hva ligger bak regimeskiftet? Er det, slik mange diplomater antyder, en ortodoks seier over mer reformvennlige krefter? Mange tolker det som et uttrykk for en økende cubansk ortodoksi, med kampanjer mot korrupsjon og ideologisk forfall i partiet og de væpnete styrker, kamp mot prostitusjonen og hardere styring av den private sektor.

Det er vanskelig å bedømme om ministerskiftet henger sammen med dette, men det virker lite sannsynlig. Robaina har nok hatt en avslappet tone og en uformell framtreden, men han har aldri vært noen liberal fanefører. Som leder for Ungkommunistene og som utenriksminister har han hengt ved Fidels lepper. Han var så kjent for å etterplapre Fidel at da han ble utenriksminister, ble departementet på folkemunne omdøpt til «el gabinete de cotorros», papegøyedepartementet.

Hans utvungne vesen har imidlertid bidratt til å lette det intense arbeidet Cuba har drevet for å opprette nye økonomiske og politiske forbindelser etter Sovjetblokkens sammenbrudd, et arbeid regimet har prioritert høyt. Og så sent som i februar ble utenriksdepartementet særlig hedret nettopp for effektiviteten i arbeidet med å opprette nye internasjonale forbindelser.

Robaina har imidlertid alltid hatt et problem, at han aldri har blitt oppfattet som den virkelige utenriksministeren. Opp gjennom årene har mange merket seg at hver gang Cuba har stått i en alvorlig utenrikspolitisk konflikt, er det Fidel selv eller den drevne eksdiplomaten Ricardo Alarcon, nasjonalforsamlingens president, som har tatt tømmene. Selv om europeiske diplomater og medier i flere år forvekslet Robainas vennlige vesen med reformvilje, har man nok også i de kretser etter hvert oppfattet at han mer har vært en promotionfigur enn en tungvekter. Blant cubanerne har Robertico aldri vært tillagt særlig betydning.

Hva betyr det så at Robaina er erstattet med Felipe Perez Roque? Formelt begrunnes skiftet med at den «internasjonale situasjon nå er særlig komplisert». Med det tenker statsrådet uten tvil på Kosovo-konflikten, der Cuba har stilt seg helt og holdent på Jugoslavias og president Slobodan Milosevics side. Akkurat det skyldes neppe at den cubanske ledelsen er fullstendig blind for den storserbiske nasjonalismens karakter. En av årsakene er trolig at de USA-dominerte NATO-angrepene mot en selvstendig og ganske isolert stat, brukes av den cubanske ledelsen til å minne befolkningen om faren for en USA-intervensjon mot Cuba.

Det er ikke umulig at overfor Kosovo-konflikten, den økende spenningen mellom Vesten og Russland og det superdiplomatiske spillet som nå foregår, har Fidel Castro ganske enkelt funnet Roberto Robaina for lett. Men det kan selvsagt ligge viktige politiske vurderinger bak. Under Robainas regime, men med Fidels velsignelse, har utenriksdepartementet satset alt på å utbygge forholdet til Vest-Europa. Robainas styrke har nettopp vært sjarmoffensivene overfor Vesten. Men Kosovo-konflikten har utløst en ny internasjonal splittelse mellom Vesten på den ene side og Russland, Kina og enkelte tunge nasjoner i den tredje verden på den annen. Det er ganske sikkert at ortodokse krefter i den cubanske ledelsen har illusjoner om at verden går inn i en ny og langvarig splittelse, og mener at man i en slik situasjon må legge om prioriteringene i Cubas internasjonale politikk. Drømmen om en gjenreist allianse med Russland er ikke død blant dem som har mislikt de økonomiske reformene, flørten med Vest-Europa og den økende kapitalismen på Cuba. Robaina er ikke mannen for å gjennomføre en slik eventuell nyorientering.

Den kalde, brutale avsettelsen av en mann som for noen måneder siden ble hedret for sin innsats, kan også antyde at noe har foregått på kammerset. Man skal ikke utelukke at Robaina etter hvert er blitt for selvstendig, at han har vært kritisk til den ortodokse retorikken Havana-regimet har henfalt til under Kosovo-konflikten og gitt råd om en mer nyansert linje. Med den innsats Robaina har lagt inn i å skape gode forbindeler til Vest-Europa, må han ha blitt alarmert av den stadig hardere språkbruken regimet har tatt i bruk når det gjelder å karakterisere Vest-Europas rolle i NATO-innsatsen mot Jugoslavia. Det er verd å merke seg at de første signalene om at Robaina hadde mistet ledelsens gunst, kom for to måneder siden, da man begynte å kansellere hans deltakelse på flere viktige internasjonale møter. Det er omtrent parallelt med at NATO-angrepene mot Kosovo startet.

Men hva er det 34-årige Felipito kan bidra med som ikke den i det minste erfarne Robaina kunne løst bedre? Felipe Perez Roque er et politisk vidunderbarn, medlem av nasjonalforsamlingen alt som 21-åring, med i Fidels innerste krets fra omtrent samme tidspunkt, medlem av Kommunistpartiets sentralkomité siden 1991 og i statsrådet siden 1993. Han har deltatt på samtlige av Fidels reiser og samtlige av el comandantes møter med utenlandske delegasjoner de siste sju årene. Ser du et bilde av Fidel, finner du gjerne Fidelitos lille skygge like bak. Derfor er det ikke uten grunn at statsrådet i sin erklæring sier at «få er som ham innforstått med Fidels ideer og tanker».

Men nettopp fordi han har levd så nær Fidel, har han også levd i sjefens skygge. Han har heller ikke bestyrt noen statlig institusjon, og derfor er det altfor tidlig å si hvor effektiv han er og hva han egentlig står for. Han regnes imidlertid som en annen type enn Robaina; han er grundig, effektiv, mer lukket og mer formell. Det som er sikkert, er at Castro gjennom å sette på Perez Roque får enda tettere styring over departementet i den nåværende utenrikspolitiske situasjonen. I Felipito får han en utenriksminister som er mye mer oppdatert i ledelsens tenkning enn Robaina, og uten tvil en mann som ikke på noe punkt vil opponere mot de instrukser han får.

Mange cubanere vil imidlertid spørre seg hvorfor den erfarne Ricardo Alarcon heller ikke denne gang ble utenriksminister. Alarcon, som i ti år bestyrte Cubas interessekontor i USA, er den selvfølgelige mann å sette på denne jobben i en internasjonalt kritisk tid. Han tar seg stadig av de mest kompliserte forhandlingene med omverdenen selv om han nå bestyrer nasjonalforsamlingen. Da Cuba for noen år siden skjøt ned to sivile småfly som krenket landets luftterritorium, var det Alarcon som måtte takle krisen. Det er også han som fører de kompliserte migrasjonsforhandlingene med USA.

Men Alarcon er en sterk, velvoksen kar som uten tvil ville styrt utenriksdepartementet med stor autoritet og dessuten blitt en markert internasjonal profil, og en slik størrelse i utenriksdepartementet er neppe det Castro ønsker seg. Alarcon er ikke en type man kaster inn og ut av stillinger, dertil er han for verdifull og selvstendig. Det er trolig årsaken til at Castro setter inn unge menn fra sine nærmeste hoffsirkler i denne stillingen. På den måten kan el comandante selv ha mest mulig direkte styring med utenrikspolitikken, og erstatte dem med et knips dersom de ikke lever opp til forventningene eller oppgavene.