Fiende nummer én

IRAK: al-Zarqawi var småskurken som ble verdens mest ettersøkte terrorist - med god hjelp fra USA.

FOR ET PAR UKER siden valgte de amerikanske styrkene i Irak den første dagen av ramadan, muslimenes fastemåned, til å igangsette en ny offensiv langs den syriske grensen. Målet for operasjonen var Abu Musab al-Zarqawi, mannen de klandrer for mesteparten av volden som herjer landet. Men som så mange ganger før lyktes de ikke med annet enn å støtte opp under myten rundt ham.Ingen hadde hørt om al-Zarqawi da Colin Powell nevnte ham i en tale til FNs sikkerhetsråd i februar 2003 i forbindelse med forberedelsene til krigen i Irak. På det tidspunktet hadde ikke al-Qaida anerkjent denne jordaneren som leder. Men takket være USAs iherdige markedsføring av ham som en busemann - aller senest president George W. Bush for et par uker siden - og Osama bin Ladens støtte til ham som følge av denne markedsføringen, har al-Zarqawi (38) vokst inn i rollen. Den uhåndgripelige al-Qaida-lederen i Irak er i dag minst like farlig som han alltid er blitt fremstilt som.al-Zarqawi ble født som Ahmed Fadel al-Khalaylah i Zarqa, en fattig industriby i Jordan som er omgitt av palestinske flyktningleirer. Han vokste opp i Ma\'sum, et nedslitt arbeiderstrøk der tradisjonelle stammeverdier vanskelig lot seg forene med den vestlige forbrukskulturen og den raske moderniseringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA HAN VAR 16 sluttet han på skolen, ble med i en lokal gjeng og ble kjent som en bølle. Etter å ha blitt arrestert for seksuelle overgrep, kom han i kontakt med radikale islamister i fengselet, og etter løslatelsen var han en velvillig rekrutt til mujaheddin i Afghanistan. Selv om han kom for sent til å kjempe mot Den røde armé, møtte han og ble venn med Abu Muhammad al-Maqdisi i Peshawar. Ifølge Fouad Hussein, en jordansk journalist som møtte begge, innviet al-Maqdisi al-Zarqawi i den radikale salafismens kompromissløse og destruktive natur. Denne retningen skyr vestlige så vel som arabiske sosioøkonomiske og politiske systemer. I 1993 vendte de to tilbake til Zarqa og etablerte en jihadistcelle. Målet var å styrte den jordanske regjeringen. Begge ble snart fengslet og satt inne i fem år.Det var mens al-Zarqawi var bak murene at hans eksepsjonelle lederegenskaper begynte å vise seg. Torturen og isolasjonen tok ikke knekken på ham. Snarere tvert imot gjorde det vanskelige fengselslivet ham enda mer bestemt på å utfordre myndighetene. «Han var hard, vanskelig å ha med å gjøre,» innrømmer Sami al-Majaali, den tidligere lederen for fengselsvesenet i Jordan. Oppførselen hans vekket beundring, selv blant dem han hadde kjempet mot i den hellige krigen. «Han var en sann leder, en prins, som de innsatte kalte ham,» sier al-Majaali. «Vi var alltid forsiktige når vi nærmet oss ham, særlig fordi all kontakt med de andre fangene måte gå gjennom ham. Det var ham vi forholdt oss til; hvis han samarbeidet, ville de andre følgte etter.»

ETTER LØSLATELSEN dro al-Zarqawi til Tsjetsjenia med en gruppe tilhengere, men endte nok en gang i Afghanistan. I 2000, i Kandahar, møtte han endelig bin Laden, som inviterte ham og gruppen med i al-Qaida. Men til forskjell fra det mange tror, avslo jordaneren tilbudet. Han ville ikke kjempe mot den fjerne fienden USA, men heller konsentrere seg om de korrupte arabiske regimene, og aller mest hjemlandet Jordan.Det kan virke overraskende at en mann som mangler både økonomisk støtte og kamperfaring avviser bin Laden, men de som kjenner al-Zarqawi hevder at det er nettopp slik han er. «Han fulgte aldri ordrer fra andre,» hevder et medlem av gruppen hans. «Jeg har aldri hørt ham lovprise andre enn Profeten.»Med støtte fra Taliban etablerte al-Zarqawi en liten leir i Herat, like ved grensen til Iran, der han trente selvmordsbombere på angrep i deres respektive hjemland. Takket være forbindelsene han fikk der klarte han etter Talibans fall å rømme til iraksk Kurdistan sammen med tilhengerne sine. Der kom de under oppsyn av de kurdiske hemmelige tjenestene. I kjølvannet av terrorangrepene 11. september varslet kurderne USA om al-Zarqawis bånd til jihadistgruppene i dette området. De amerikanske myndighetene kjente ikke navnet hans, og tok umiddelbart kontakt med sine kolleger i Jordan for å få vite mer. Fra det øyeblikket ble listen over al-Zarqawis lovbrudd mangedoblet. Han ble beskyldt for å stå bak et mislykket kupp under årtusenfeiringen i Jordan, og for drapene på israeleren Yitzhak Snir og den amerikanske diplomaten Laurence Foley. Men Powells kunngjøring 5. februar 2003 - «Irak huser i dag et livsfarlig terroristnettverk ledet av Abu Musab al-Zarqawi, som samarbeider med Osama bin Laden og al-Qaida» - hevet ham opp på et nytt nivå. Etter det mislykkede forsøket på å bevise at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, baserte den amerikanske regjeringen nå begrunnelsen for krigen på Saddams forbindelser til terrorismen, gjennom al-Zarqawi og al-Qaida.

SÅ Å SI OVER natten gikk jordaneren fra å være fullstendig ukjent på den internasjonale terrorarenaen til å bli knyttet til alle store terrorangrep. Men mens politikere, etterretning og medier var opptatt med å bygge opp myten rundt al-Zarqawi, gjorde mannen selv seg klar til kamp i Irak. «Det er naivt å tro at en mann som Abu Musab, mens USA forberedte seg på sin krig mot Irak, ikke gjorde seg klar til å kjempe mot dem der,» hevder et medlem av gruppen. «Han hadde planlagt dette i lang tid.» al-Zarqawi er riktignok uutdannet og usofistikert, men planlegging er en av hans sterkeste sider. Ifølge en av soldatene hans holdt han seg helt bevisst unna enhver deltakelse i den offisielle krigen, vel vitende om at han ikke kunne konkurrere mot B-52-fly, raketter og andre høyteknologiske våpen i USAs arsenal. Han valgte isteden å vente til august 2003, da opprøret blant shiamuslimene var i full sving og irakerne betraktet koalisjonsstyrkene som en okkupasjonsmakt.Hans første trekk var den kraftige bomben som ødela FNs hovedkvarter i Bagdad og drepte organisasjonens fremste representant i Irak. En annen bombe drepte storayatollah Mohammed Baqir al-Hakim, lederen for SCIRI, en av amerikanernes nærmeste allierte. Endelig foresto al-Zarqawi personlig halshoggingen av en kidnappet amerikansk forretningsmann, Nicholas Berg, for åpent kamera.Men i motsetning til det Powell hadde sagt, var al-Zarqawi verken internasjonal terrorleder eller al-Qaida-medlem. I Iraq var han ukjent, en utlending med arbeiderklassebakgrunn som ledet en liten gruppe arabiske krigere. Uten den nødvendige religiøse autoriteten klarte han ikke å samle den irakske sunnibefolkningen. Han var på desperat jakt etter legitimitet som leder - og den var det bare al-Qaida som kunne gi ham. Fra august 2003 forsøkte al-Zarqawi gjentatte ganger å få bin Ladens bifall og anerkjennelse.

KORRESPONDANSEN mellom dem forklarer hvorfor al-Zarqawi ønsket å så splid mellom sunni- og shiaopprørerne. Jordaneren fryktet en samlet, nasjonalistisk motstandsbevegelse, som nødvendigvis ville være sekulær og som ville holde de arabiske jihadistene på avstand. Skulle man bygge opp en sunniislamistisk stat i Irak, var det nødvendig at de islamistiske krigerne ledet an i den antiamerikanske krigen. Helt fra begynnelsen kjempet altså al-Zarqawi på to fronter - mot shiamuslimene og mot amerikanerne. Og Vesten bidro til å skaffe ham den anerkjennelsen han trengte ved å klandre ham for hvert eneste angrep i og utenfor Irak, spesielt selvmordsaksjonene og motstanden i Fallujah. I desember 2004 fikk han endelig bin Ladens støtte, og han ble titulert som al-Qaidas «emir» i Irak. I sin tur bidro denne anerkjennelsen til at jordaneren fikk nok tilhengere og nok ressurser til å aksjonere mot de amerikanske styrkene samtidig som han opprettholdt de nådeløse selvmordsangrepene mot shiamuslimene, en kampanje som har drevet Irak til randen av borgerkrig.Abu Musab al-Zarqawi befinner seg i dag i kjernen av det irakske opprøret, men han ville ikke ha vært der om ikke det var for både den amerikanske regjeringen og al-Qaida. Det er et uvirkelig sammentreff. Oversatt fra engelsk av Alexander Leborg