Fiendtlig mot fremmed makt

I strid med både sensurlovgivningen og Grunnloven foregikk det en betydelig filmsensur i Norge i årene fra 1913 til 1933.

I disse dager fyller Statens filmtilsyn (Statens filmkontroll før 1996) og filmsensuren i Norge 87 år. I årenes løp har denne virksomheten ofte vært diskutert. Det vanligste tema i diskusjonene har vært spørsmålet om hvordan sensuren forholder seg til seksualitet og vold, og debattene har som regel vært spredte og kortvarige.

Til forskjell fra flere andre land har man i Norge aldri underlagt spørsmålet om politisk sensur en omfattende analyse. I det hele tatt har forskningen på filmsensur i Norge vært preget av det samme som debatten om den: Den har vært usystematisk og til dels overflatisk.

Vår undersøkelse tar for seg Statens filmkontrolls virksomhet i perioden 1913 til 1933, med fokus på politisk sensur. Undersøkelsen er den første systematiske gjennomgang av den norske filmsensurens virksomhet i perioden, og omfatter i alt en analyse av nær 20000 sensurkort fra Statens filmkontrolls arkiv. Resultatene av undersøkelsen viser at Statens filmkontroll i perioden etablerte praksis for å klippe og forby filmer man så som en trussel mot Norges nøytralitet i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

I sensurlovgivningen, '8 i kinoloven, fantes det kun fire mulige kriterier filmkontrollen kunne bruke for å sensurere film, alle i praksis knyttet til vurderinger av moralske aspekter. Ifølge loven var det direkte forbudt for filmkontrollen å anvende andre hensyn enn de som var eksplisitt nevnt.

Denne politiske sensuren var altså ikke bare i strid med sensurlovgivningen, men også med Grunnlovens '100.

Fra før kjenner vi to tilfeller av politisk filmsensur i Norge. Det første, «Panserkrysseren Potemkin», som i 1926 ble klippet før den ble tillatt, dreide seg om ideologi. Til avisen Tidens Tegn uttalte filmkontrollen at man klippet filmen fordi man ikke «vilde medvirke til utspredelsen av den politiske opfatning, filmen forfekter». Sensurvedtaket var et utslag av frykt for spredning av kommunisme og revolusjon.

Det andre kjente tilfellet gjelder «Confessions of a Nazi Spy», som ble totalforbudt i 1939. Filmen ble, etter press fra tyske myndigheter, forbudt i flere land i Europa. På bakgrunn av tidens spente utenrikspolitiske situasjon forbød Statens filmkontroll den også i Norge. Filmen var sterkt antinazistisk, og man ønsket ikke å risikere Norges nøytralitet ved å tillate filmen vist offentlig.

Forbudet av «Confessions of a Nazi Spy» har vært sett som eksempel på politisk sensur i en helt spesiell situasjon. Men forbudet var også betinget av at Statens filmkontroll på et langt tidligere tidspunkt hadde etablert en uformell og illegal sensurnorm som ble benyttet i situasjoner hvor man følte behov for verne om Norges forhold til fremmede stater.

Praksisen hadde opphav i første verdenskrig. I august 1914 brøt de første krigshandlingene ut mellom stormaktene, men for Statens filmkontroll begynte krigen den 3. september samme år. På denne dato vurderte Statens filmkontroll den første nyhetsfilm med krigsbilder. Resultatet ble historiens første ulovhjemlede sensurvedtak. Like fullt var ikke dette vedtaket det mest alvorlige. Vedtaket bestod i en instruks om å vise en tekstplakat før filmen. Tekstplakaten lød: «Publikum anmodes indtrængende om at avholde sig fra alle demonstrationer ved forevisning av krigsbilleder.» Advarselen skulle hindre at publikum gav uttrykk for sitt syn på krigen under og etter visningene.

Det var viktig for myndighetene å sørge for at hemmelige agenter for krigsmaktene ikke opplevde demonstrasjoner som kunne gi inntrykk av at Norge holdt med den ene eller den andre side og dermed var unøytral.

Fra stormaktenes side sett vet vi at hele det norske opinionsbildet, pressen, bøker og filmen, fremstod som viktige i en samlet vurdering av Norges nøytralitetslinje. For norske myndigheter ble dermed hele opinionsbildet viktig å kontrollere.

I løpet av krigen fikk nesten 170 filmer dette påbudet om tekstplakat som en forutsetning for visningstillatelse.

Sensurinngrep ved klipping under krigen var også betydelig. I løpet av de fire krigsårene ble i alt 95 nyhetsfilmer klippet med klare utenrikspolitiske motiver.

Filmene på denne tiden var stumfilmer, og klippene som ble gjort, var for det meste i tekstplakatene som forklarte bildenes innhold. Slik kunne man, f.eks. ved å fjerne en tekst som fortalte hvilken side avbildede krigsfanger tilhørte, simpelthen klippe bort elementer som var politisk problematiske. Ofte måtte man likevel gå grundigere til verks og klippe i bilder også. Med nyhetsfilmene ble imidlertid dette sjelden gjort.

Derimot, når det gjaldt spillefilmer, ble det mer problematisk å kun klippe bort uønskede elementer. I motsetning til nyhetsfilmene, som gjerne var episodiske av karakter, så bestod fiksjonsfilmer i større grad av sammenhengende handling. For å unngå å ødelegge kontinuiteten i filmene gjorde dette at man i større grad valgte å forby spillefilmer snarere enn å klippe dem. I løpet av krigen ble således kun én spillefilm klippet, mens i alt fem ble totalforbudt, med henvisning til nøytralitetshensyn. Det første av disse forbudene kom allerede noen måneder etter krigsutbruddet, den 19. november 1914. Forbudet begrunnelse var utvetydig: «Forkastes paa grund av sin fiendtlige karakter overfor en bestemt magt.»

Etter krigen avtok den illegale sensuren kraftig. Samtidig kan det virke som at en del av den ikke lenger ble registrert i arkivene. I et brev fra Filmkontrollens sjef, Arne Halgjem, til Politi- og Justisdepartementet datert april 1919 fremgår det at man etter krigen har hatt problemer med filmer som oppviste en «anti-tysk tendens». Etter Halgjems beskrivelse forekom slike filmer ofte. Ifølge brevet ble disse for det meste «uten videre forkastet fordi Filmkontrollen deler den opfatning, at man ikke ved hjælp av kinematografene bør holde folkehatet ved like(...)» Det finnes imidlertid kun få registrerte tilfeller av dette. Det er sannsynlig at en del av denne illegale virksomheten kan ha foregått uten registrering. Omfanget er dermed langt større enn det som kan dokumenteres.

I perioden fra 1918 til 1933 forekom det minst 4 dokumenterbare tilfeller av politisk motiverte klipp og totalforbud av samme type som man hadde drevet under krigen. Det interessante ved disse tilfellene er at de på en langt tydeligere måte kan knyttes til innblanding i Statens filmkontrolls arbeide fra embetsverket i Politi- og Justisdepartementet og ikke minst Utenriksdepartementet.

Under krigen hadde UD slik kontakt med Politi- og Justisdepartementet for å få dem til å påvirke Filmkontrollen til å gripe inn overfor enkeltfilmer. Embetsmenn fra UD ble også i spesielle tilfeller benyttet som ekstraordinært oppnevnte filmsensorer.

Et eksempel på slik innblanding fra UD er totalforbudet av filmen «De fire ryttere» (The Four Horsemen of The Apocalypse). I 1926 kom det en henvendelse fra UD til Filmkontrollen om å få filmen tilbaketrukket. Etter konsultasjon med Politi- og Justisdepartementet valgte Filmkontrollen å etterkomme anmodningen. Ifølge en skriftlig redegjørelse fra daværende utenriksminister Ivar Lykke fant henvendelsen sted fordi filmen inneholdt skildringer fra krigen som kunne oppfattes «på en tendensiøs og for vedkommende nasjon saarende måte». Forbudet ble ikke umiddelbart akseptert av filmens distributør, men endte likevel med at saken ble henlagt og totalforbudet opprettholdt.

Da første verdenskrig hadde brutt ut, vedtok man i flere land lover som sikret muligheten til å sensurere film med politisk begrunnelse. Dette gjorde man aldri i Norge. Resultatet ble likevel ikke at man avholdt seg fra slik virksomhet. Snarere ble resultatet av krigen at stortingsmannen Francis Hagerup Bulls ord om filmsensuren, fra sensurlovdebatten i 1913, nærmest gikk i oppfyllelse: «Hvad censuren i nattens mulm og mørke har kvalt, kommer ikke frem for almenheten. Forhaandscensuren har adgang til at drive en lyssky virksomhet, som ikke kan kontrolleres av den offentlige opinion.»