VERDEN PÅ STAND-BY: Det mye sirkulerte bildet fra VMs åpningskamp mellom Saudi-Arabia og Russland av FIFA-president Gianni Infantino, Saudi-Arabias prins Mohammad bin Salman og den russiske presidenten Vladimir Putin, er bare et eksempel på hvordan verden settes på stand-by under et arrangement som fotball-VM, skriver artikkelforfatteren. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpix
VERDEN PÅ STAND-BY: Det mye sirkulerte bildet fra VMs åpningskamp mellom Saudi-Arabia og Russland av FIFA-president Gianni Infantino, Saudi-Arabias prins Mohammad bin Salman og den russiske presidenten Vladimir Putin, er bare et eksempel på hvordan verden settes på stand-by under et arrangement som fotball-VM, skriver artikkelforfatteren. Foto: Svein Ove Ekornesvåg / NTB scanpixVis mer

Fotball-VM:

FIFA bør revurdere sin posisjon som «nøytral aktør» i global politikk

Det politiske FIFA.

Meninger

Idrett og politikk skal ikke blandes, heter det. Fotball-VM i Russland er imidlertid en reprise av hvordan fotball alltid har vært en mulighet for hvitvasking av ideologier.

Det mye sirkulerte bildet fra VMs åpningskamp mellom Saudi-Arabia og Russland av FIFA-president Gianni Infantino, Saudi-Arabias prins Mohammad bin Salman og den russiske presidenten Vladimir Putin, er bare ett eksempel på hvordan verden settes på stand-by under et slikt arrangement.

Hans Erik Næss, førsteamanuensis, Høyskole Kristiania
Hans Erik Næss, førsteamanuensis, Høyskole Kristiania Vis mer

Det at land utnytter FIFA til egen vinning er derfor intet nytt. Men hva kan FIFA gjøre for å være en mindre nyttig idiot for politiske strateger?

Det kan begynne med å revurdere nøytralitetsprinsippet som har vært bærende for FIFA og tilsvarende organisasjoner siden opprinnelsen. FIFA framhever at de skal «forbli politisk nøytrale, i samsvar med FIFAs prinsipper og mål».

Men denne nøytraliteten er belemret med tre problemer.

For det første er FIFA vage på hva de mener med nøytralitet. Ut ifra ordbruken og handlingene deres, virker det som om en ikke-innblandingsholdning er utbredt. Men hvor går grensene for den? Teoretisk sett innebærer FIFAs holdning at de ville akseptert et fotball-VM arrangert av terrorstater, dersom dets medlemmer hadde stemt frem det.

Dessuten er denne holdningen nokså inkonsekvent. Etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014 ble flere av områdets fotballag overført til russiske ligaer. Da satte FIFA foten ned, men på en svært diplomatisk måte. I 2017, to år etter at det palestinske fotballforbundet klagde Israel inn til FIFA for brudd på FIFAs regler, valgte FIFA å ikke ta stilling til problemet på grunn av dets «eksepsjonelle kompleksitet» – og dessuten avsluttet de pressemeldingen med at videre debatt var utelukket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det andre er nøytralitet som en ikke-innblandingsholdning en praktisk umulighet. Ved å tildele idrettsarrangementer via kontroversielle prosesser der politikere i aller høyeste grad er involvert, har FIFA – og dets stemmeberettigede medlemmer – allerede gjort et politisk valg.

Eksempler på det siste fikk vi for ikke lenge siden, da NRK sendte den danske dokumentaren Gigantenes kamp, som handlet om hvordan Russland banket England i kampen om fotball-VM 2018. FIFA kan heller ikke ha unngått å få med seg at de som får tildelingen, bruker det som universell valuta i den globale elitens selskap. Denne valutaen konverteres ofte til politisk innflytelse.

Og for det tredje kan denne ikke-innblandingsholdningen medvirke til å forverre situasjonen. Hvis en situasjon utløser ens plikt til å handle, slik man kan tolke FIFAs tilslutning til menneskerettighetene som, dukker det opp et prinsipp fra den britiske filosofen J.S Mills Om frihet (1859) som skaper tvil om FIFAs forpliktelser: En aktør kan medvirke til skade på en annen aktør ikke bare ved sine handlinger, men også ved ikke å handle.

Med andre ord: Hvis FIFA ser til siden mens et land som organiserer fotball-VM håner den demokratiske omverdenen, gjør forbundet seg skyldig i at de skadelidenes posisjon forblir den samme, eller verre. Samtidig legitimerer de den politiske ledelsen i landet der arrangementet holdes.

Resultatet er at nøytralitet i FIFAs tolkning ikke kan kombineres med reell tilslutning til menneskerettighetskonvensjoner, slik FIFAs «Human Rights Policy» fra 2017 legger opp til. Men hvilke alternativer finnes?

Alternativ én er aktiv involvering i menneskerettighetsproblematikk under selve arrangementet. En forutsetning for tildeling er dermed at arrangørene, i samråd med FIFA, tillater kritiske undersøkelser av situasjonen i landet også mens mesterskapet pågår. Dette er særlig aktuelt for VM i Qatar i 2022.

Alternativ to er utestengelse fra søkeprosessen av menneskerettighetsgrunner. Tilfredsstiller ikke arrangørlandet kravene, er det ikke kvalifisert til å søke om VM.

På dette punktet blir det interessant å se hvorvidt FIFA oppfyller sine egne kontraktskrav. I FIFAs guide for tildeling av 2026-VM er det nemlig lagt inn at søkeren må legge fram offentlige garantier for tilslutning til internasjonale menneskerettighets- og arbeidsmiljøstandarder.

Alternativ tre, for fotball-VM i 2030, er å endre hele tildelingsprosessen. Dette vil kreve en fornying av alt fra innledende interessentsamtaler til stemmegivningsprosedyrer og organisatoriske mekanismer underveis, for å sikre et mer demokratisk utfall.

I lys av flere av tildelingene de siste tiårene, knytter det seg stor spenning til hva FIFAs Human Rights Advisory Board (satt opp i 2017) etter hvert vil mene om den saken.

Slike endringer kan framstå byråkratiserende. Men kompleksiteten i forholdet mellom politikk og idrett krever en organisasjonsstruktur som kan ivareta mangfoldet av etiske utfordringer.

For å styrke troverdigheten til menneskerettighetsforpliktelsene sine må FIFA gjøre en mer omfattende vurdering av hva og hvem som påvirkes av fotball-VM.

Det er ikke lett. Tolkningen av menneskerettighetenes rekkevidde er høyst variabel blant de med interesser i et fotball-VM. Selv ikke i flere av de landene som har signert ulike menneskerettighetskonvensjoner, er det noen generell enighet om hvor omfattende disse rettighetene er.

Men å skape endringer blir langt vanskeligere dersom FIFAs grunnprinsipper om nøytralitet er uklare. Samtidig er det urealistisk å se for seg omfattende reformer på kort sikt.

Derfor er alternativene over begrenset til å være konkretiseringer av standpunktet til menneskerettigheter som FIFA allerede har.

En utvidet versjon av denne kronikken finnes i Journal for the Philosophy of Sport, «The neutrality myth: Why sport and politics cannot be separated», 45(2), 144-160, 2018