SEPP BLATTER: I fotballen som i flere av de største internasjonale idrettene, er presidentmakten tett bundet til fire G'er: Geografi, glamour, gull og gamle menn. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SEPP BLATTER: I fotballen som i flere av de største internasjonale idrettene, er presidentmakten tett bundet til fire G'er: Geografi, glamour, gull og gamle menn. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

FIFA-problem er mer en bare Blatter

Makten i internasjonal idrett gjelder fortsatt geografi, glamour, gull og gamle menn.

Kommentar

ZÜRICH (Dagbladet):

Når de 209 utsendingene til den ekstraordinære FIFA-kongressen samles i Hallenstadion i Zürich i morgen for å velge erstatter for herostratisk berømte Sepp Blatter, er det ikke gitt at ny president for verdensfotballen varsler et epokeskifte. Til det er maktstrukturen i denne sporten alt for fasttømret. I fotballen som i flere av de største internasjonale idrettene, er presidentmakten tett bundet til fire G'er: Geografi, glamour, gull og gamle menn.

Først geografi. Den er forutsetningen for det som skjer i det internasjonale idrettsdemokratiet. For der har hvert land en stemme uansett antall innbyggere eller kultur for den sporten det angår. Dermed gjelder det for de som vil beholde makten å finne mange nok land samtidig som de ved hjelp av mer eller mindre personlige økonomiske overføring bygger allianser til den enkelte nasjon. Til sammen kan det gi sine rareste utslag.

I verden finnes det ifølge FN 193 ulike land. Det forhindrer ikke verdens største idrett; volleyball, å ha nådd hele 221 land. Ett av dem er Niue; en øy i Stillehavet langt nord for New Zealand. Niue har 1190 innbyggere, men altså like mange stemmer som Brasil med sine 200 millioner innbyggere. Derfor må brasilianeren Ary S. Graca, presidenten i det internasjonale volleyballforbundet (FIVB) sikre seg stemmen fra Niue like mye som støtten fra hjemlandet. Niue med sine drøyt tusen innbyggere har muligens ingen blomstrende volleyballsport, men selvsagt en volleyballpresident og en generalsekretær med et nasjonalt forbund som ellers ikke har rukket å oppdatere den offisielle nettsiden sin siden 2004. Mange nok slike nasjonale forbund blir det uansett makt av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er geografikunnskapen på plass også i de andre idrettene. Friidretten (IAAF) har nådd 214 land, fotballen (FIFA) 209, mens håndballen (IHF) som egentlig er en europeisk nisjeidrett, har vokst til formidable 200 land. Da betyr det ingen ting at det bare finnes omtrent 75 håndballandslag. Hver stemme teller for presidenter som vil beholde makt.

Der hjelper det også med glamour. Sepp Blatter arrangerte i sine glansdager en årlig oppvisningskamp i hjembyen Ulrichen. Der viser bildene ham med tettsittende drakt på vei inn på den velfriserte, irrgrønne gressbanen sammen med funklende gamle fotballstjerner som Franz Beckenbauer og Michel Platini. Nå er alle tre avslørt, på samme vis som glansen er borte fra den falne friidrettspresidenten Lamine Diack. Han inviterte dopete østyske idrettshelter til friidrettens årlige æresgalla i Monaco før også Diacks egen svindel ble avdekket. Den jobben måtte folk utenfor friidretten gjøre. De som var innenfor forble blendet av glamouren. Hvis de da ikke støttet opp om friidrettens svindelregime på grunn av gullet.

Hvor mye gull de ulike idrettene disponerer, har lenge vært ukjent. Det er uansett mye. Sist gang det var FIFA-kongress her i Zürich i mai ifjor, skrøt Blatter fra talerstolen av fotballens økonomiske resultat. Det kunne han trygt gjøre. For da hadde FIFA hentet inn 45 milliarder kroner de siste fire årene, og disponerte en reservekapital på 12 milliarder.

Det er disse pengene som sendes ut til alle medlemslandene, og sørger for at nasjonale fotballsjefer forblir trofaste mot den til enhver tid sittende presidenten. Det gjør igjen at presidentene sitter lenge.

Nettopp de lange presidentepokene er den mest slående likheten mellom de ulike idrettene. Volleyballen har for eksempel bare hatt fire presidenter siden det internasjonale forbundet ble stiftet i 1947. Den typiske idrettspresident er helst mellom 70 og 80 år, og regjerer i snitt i 13 år.

Noen holder på adskillig lenger som for eksempel den tidligere volleyballsjefen, mexicaneren Ruben Acosta. Han styrte sporten sin i 24 år, og innledet presidentperioden med et tilsynelatende raust løfte om en spesiell bonusordning for dem som skaffet volleyball nye sponsorkontrakter. Endringen garanterte at den som signerte disse sponsoravtalene skulle få 10 prosent av avtalens verdi.

Men samtidig med denne 10 prosents regelen, innførte Acosta også regel om at sponsorkontrakter heretter bare skulle signeres personlig av presidenten.

Slik ordner det seg forbløffende enkelt i internasjonal idrett for gamle menn som kan det med geografi, glamour og gull.