Fiffig elevatormusikk

George Michael ... hmmm. Popmannen har solgt 60 millioner skiver, og hans siste «Older» vil garantert øke antallet betydelig, men likevel småstanger vi hodet i glassdøra og vil ut.

Ut av elevatoren. Det eneste som holder oss inne en stund, er noen småfinheter i sjangeren kalkulerende og passe soulinfisert 80-tallspop.

Uten at vi kommer til å høre oss i hjel på fiffighetene «It doesn't really matter», «Move on» og «Spinning the wheel», skjønner vi muligens hvorfor 60 millioner kjøper greiene til posøren fra London. Han er dyktig innenfor sitt fag, så du behøver ikke være flau over å like ham, bare så det er sagt.

Men likevel: «Goggen» blir en så fordømt markedstilpasset vare at det vipper over. Uansett om han hele tida gjør det han er best til: stemmeforføre og servere en bunke ufarligheter.

Nå skal han ikke beskyldes for å være en slesk postjapp. For mannen som ble stor med Wham og seinere større med soloplata «Faith», har vokalprestasjonen på sin side. Han er også en mester til å smiske med deg.

Forretningstalentet er det heller ingenting i veien med på «Older». Georgie vil ut til sitt publikum, for å gi dem det de vil ha, derfor strømmer det snart inn nye millioner på kontoen til plateselskapet Virgin - som betalte tidenes forskudd for signaturen «GM».

Hans hviskende stemme holder i små doser. I de tre nevnte sporene er det døsende melodiøst, fiffig cool acidjazz og anelser hipp samtids-discolyd. Det funker.

Tekstmessig har Michael (32) aldri prøvd å bidra til å redde verden, ære være ham for det. Aerobic-poesi skal tas for akkurat hva det er.