UTVIDET TRAILER: Februar 2017 kommer Fifty Shades Darker på kino. Se den nye traileren med bonusmateriale her. Video: Universal Pictures Vis mer

Anmeldelse Film Fifty Shades Darker

«Fifty Shades Darker»: Holder opp ymse sexleketøy med stivt blikk mens musikken bruser

Er det dét som skal være sexy?

FILM: Å nei. Christian Grey, den unge milliardæren med den plagede fortiden og den eklektiske samlingen håndjern og pisker, har bestemt seg for å gå fra ulv til lam. Behovet hans for å lenke fast og piske frivillige kvinnelige slaver, altså nettopp det som har fått bokserien «Fifty Shades of Grey» til å selge over 125 millioner eksemplarer på verdensbasis, skremte nemlig, liksom, vekk hans utkårede Anastasia ved slutten av første bok og film. Nå lover Christian bot og bedring. Årets oppfølger, «Fifty Shades Darker», er dermed en god del mildere enn den første filmen. Mye av forspillet til de erotiske scenene som er, går ut på at Christian holder opp ymse skinnende sexleketøy med stivt blikk, mens musikken oppfører seg som om han er rett ved å bryte ut i Gettysburg-talen.

Fifty Shades Darker

2 1 6

Erotisk drama

Regi:

James Foley

Skuespillere:

Dakota Johnson, Jamie Dornan

Premieredato:

10. februar 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

Fifty Shades Darker

Se alle anmeldelser

Sex til kjærlighet

Sånn rent kvalitetsmessig er det egentlig umulig for «Fifty Shades Darker» å vinne. Den er basert på en bokserie som er mykpornografi, og som dermed er først og fremst funksjonell: Alt som ikke er sex, er der egentlig bare for å bygge opp til neste seksuelle situasjon - og er dermed per definisjon likegyldige transportetapper. Hensikten er å pirre og lite annet. Når film nummer to beveger seg i retning av å bli en ordinær, eskapistisk kjærlighetsfilm, lagt til et sandblåst Seattle, blir flatheten blottlagt like ofte som den insisterende meislede overkroppen til Jamie Dornan. Fremdeles består filmen først og fremst av kunstige transportetapper, befolket av intetsigende biroller, men nå først og fremst for å bygge opp mot romantiske erklæringer og redningsaksjoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når det blir mindre pisking og stønning i dempet belysning, er det rett og slett ikke så mye igjen. Mer dominant sex eller mindre: Ingen av veiene fører til en god film, skjønt kjernepublikummet muligens vil foretrekke det første.

Den eneste som blir tvunget til ydmykelse og underkastelse her, er stakkars Kim Basinger, som er dyttet inn i en nedverdigende rolle som aldrende og sjalu ekselskerinne, som står og stirrer på Anastasia (Dakota Johnson) og vrir på restylaneleppene før hun blir fiket til, kylt martini i ansiktet på og kjeppjagd, i en scene som ingen tikroners telenovela med respekt for seg selv ville ha våget å vise frem.

Søt Dakota, stiv Jamie

Dakota Johnson er fremdeles et hyggelig nærvær i «Fifty Shades»-filmene. Hun har hele tiden nærmet seg rollen med en tiltalende jordnærhet og en sårt tiltrengt sans for humor. Men hun kan ikke redde alle de gnissende grusomme scenene der Anastasia har en slags unnskyldende «Hva da, lille meg?»-reaksjon på alle som faller i staver for henne, og tilbyr henne jobber, juveler, komplimenter, sex og you name it.

Jarmie Dornan har sine øyeblikk, når han får snakke mer med øynene enn med brystmusklene, men blir for det meste vel stiv og skulende.

Hva selve kjemien mellom dem angår, så synes den i stor grad å bestå av underforståtte prislapper. Anastasia akker og uffer seg over alt Christian prakker på henne av penger, smykker og lange rader av designerkjoler, samtidig som overrekkelsen av luksusgavene ofte er klimaks i det som åpenbart er ment å være de mest romantiske øyeblikkene. Anastasia bedyrer at hun ikke vil bli kjøpt, men ifølge logikken er det å inspirere noen til å gi deg dyre gaver, selve definisjonen av romantisk og erotisk vellykkethet. Det er ikke forbudt å la seg rive med av drømmen om det søte liv eller hengi seg til en Askepott-fantasi i ny og ne, men her blir hykleriet raskt krevende. En annen milliardærromanse, nittitallets «Pretty Woman», klarte denne balansegangen langt bedre.

Gir kritikerne rett?

Nå har så klart «Fifty Shades Darker» lite med virkeligheten å gjøre. Den er pur eskapisme, der lesere kan leve seg inn i situasjonen til en ung jente som er uimotståelig uten å vite det, og som får alt de kunne drømme om uten å be om det. Det tillater tilskueren å drømme om uendelig rikdom og lidenskap, uten å behøve å være en person som grådig strekker seg ut etter nettopp det.

Derfor er det desto pussigere at prosjektet nærmest spenner ben på seg selv gjennom hvordan de fremstiller Christians dominerende tendenser. Han har nemlig en traumatisk barndom i hjemmet til en vanskjøttet mor. Dette skaper en myk kjerne som bare Anastasia klarer å nå frem til, slik som så ofte er tilfellet med magnetiske og lukkede menn på film (de venter så klart bare på den rette kvinnen), men antyder dermed også at det faktisk er et tegn på en skadet sjel om du liker å være sjefen i sexlivet. Slik virker det som om «Fifty Shades»-serien går inn for å gi sine kritikere rett. Kanskje har den rett og slett et masochistisk drag, den også.