ANSPENT SEX OG DÅRLIG STEMNING: Elisabeth Moss, kjent fra "Mad Men" og "The Handmaid's Tale", spiller i svenske Ruben Östlunds film "The Square". Foto: James Gourley / Rex / Shutterstock / Scanpix.
ANSPENT SEX OG DÅRLIG STEMNING: Elisabeth Moss, kjent fra "Mad Men" og "The Handmaid's Tale", spiller i svenske Ruben Östlunds film "The Square". Foto: James Gourley / Rex / Shutterstock / Scanpix.Vis mer

«The Square» på filmfestivalen i Cannes

Fikk beskjed av regissøren: - Nå har du ingen annen utvei! Du må spise kondomet!

Claes Bang og Elisabeth Moss om den pinlige sexscenen.

CANNES (Dagbladet): Det handler blant annet om hva som skjer når normene som styrer en samtale bryter sammen, eller når konfrontasjoner blir ubehagelige og umulige å unngå i «The Square». Amerikanske Elisabeth Moss og danske Claes Bang spiller hovedrollene i den svenske filmen, som er laget av Ruben Östlund og deltar i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes.

De to spiller mot hverandre i en sexscene som blir svært pinlig — når hovedpersonen, en fetert museumskurator (Bang), plutselig får det for seg at journalisten han har hatt en onenightstand med (Moss), kan komme til å ville bruke innholdet i det brukte kondomet til noe — og nekter å legge det i søplekassen hennes.

Da Dagbladet møtte de to skuespillerne, begynte de å le bare ved minnet.

«Du må spise den!»

- Jeg husker Ruben ropte til meg under innspillingen at «nå har du ingen annen uvei! Du må spise den!», sier Bang, som pliktoppfyllende puttet kondomet i munnen.

- Og så ropte han til meg at jeg måtte prøve å grave den ut igjen, sier Moss.

- Det er kort og godt ikke en situasjon noen ønsker å være i, sier Bang.

- Men egentlig er det ingen øyeblikk i filmen der jeg ikke kunne se meg selv. Det som skjer i den sexscenen har skjedd med en venn av regissøren.

Også Moss setter spørsmålstegn ved om de pinlige scenene som Östlund har dyrket i filmer som «De ufrivillige» og «Turist» egentlig er så pinlige.

- Han leter ikke det pinlige, han leter etter det ærlige, sier hun.

- Når du blir flau, er det fordi det føles sant. Jeg kan se både meg selv og vennene mine i alle disse møtene, det handler om å være sann og menneskelig, og noen ganger er det trist og noen ganger er det hysterisk morsomt.

Mennesker er sosialt følsomme

Östlund selv elsker å utforske situasjoner der reglene blir satt ut av spill.

- Situasjonskomikk oppstår når forutsetningene for samtalen endrer seg og forventningene brytes opp, sier Östlund.

- Det blir alltid morsomt. Mennesker er så sosialt følsomme. De merker det så fort det blir dårlig stemning og manøvrerer raskt og i grupper for å unngå det. Vi er utrolig vàre for gruppedynamikk.

En annen av de krevende situasjonene i filmen oppstår når et seriøst kunstnerintervju blir avbrutt av en mann i salen med Tourettes syndom, som roper ut ukvemsord mens de to på scenen forsøker å late som ingenting. Også den scenen er inspirert av en virkelig hendelse. Östlund har selv vært på en teaterforestilling der en Tourettes-pasient i salen ropte ut lignende ord.

- Det ble en interessant kamp mellom skuespillerne og ham om oppmerksomheten. Og så hadde han en kone som satt der helt stiv i nakken og åpenbart tenkte «herregud, dette er så pinlig», minnes regissøren.

- Jeg ville gjerne sette det teoretiske kunstspråket opp mot kjønnsordene mannen ropte ut, for å kle av den situasjonen.

KONKURRERER I CANNES: Skuespillerne Claes Bang og Elisabeth Moss og regissør Ruben Östlund. Foto: James Gourley / Rex / Shutterstock / Scanpix.
KONKURRERER I CANNES: Skuespillerne Claes Bang og Elisabeth Moss og regissør Ruben Östlund. Foto: James Gourley / Rex / Shutterstock / Scanpix. Vis mer

Satire over kunstspråket

«The Square» blur også lest som en satire over kunstbransjen og det teoretiske språket som ofte brukes om kunstverk og kunstere.

- Jeg synes nok det er mye bullshit der, medgir Östlund.

- Da Duchamp kom med pissoaret sitt, var det en provokasjon. I dag gjør man mange av de samme tingene, provokasjonen har blitt konvensjon, og skaper ingen spørsmål lenger. Det er et slags rituale som foregår inne i den hvite kuben, og som har mistet kontakt med verden utenfor. Det må man kritisere.

For skuespillerne hans er imidlertid ikke «The Square» bare kunstbransjekritikk.

- Jeg elsker kunstverdenen, og den er så inn i helvete viktig, sier Bang.

- Men jeg synes også at den iblant tar seg selv litt for høytidelig. Da kan det hele bli latterlig. Samtidig tror jeg ikke kunstverden ville fungere hvis den ikke kunne gjøre nettopp det. Noen ganger må du kle av kunstbransjen. Men det finnes en bullshitdel der som antagelig er helt nødvendig.

Moss trekker paralleller til sin egen bransje.

- Du må ha den respekten for kunstformen din. Du må dyrke kinofilmen. Og så er det en bakside av den dyrkelsen, som kan bli latterlig og litt dum iblant.

Anspent møte med journalisten

Det er Moss’ journalist som i filmen gjør Bangs kurator målløs når hun spør ham om hva noe han har skrevet om en utstilling, egentlig betyr — og nølingen antyder at det er han slett ikke sikker på selv.

- Det kunne jeg identifisere meg så med, sier Moss.

- Jeg har opplevd at en journalist har stilt et åpningsspørsmål som er veldig vanskelig å besvare, og har tenkt «å herregud, dette blir en lang dag». Jeg vet hvordan det er å være med en journalist som ikke tror på det jeg sier eller ikke er enig og bare vente på at de skal plukke meg i stykker.

Et annet stykke improvisasjon som ikke går så bra i «The Square» er når hovedpersonen oppdager at den stjålne telefonen hans befinner seg i en bestemt bygning. Sammen med en assistent bestemmer han seg for å levere et truende brev der han forlanger å få telefonen tilbake — til hver eneste leilighet i bygningen. Som så mye i Östlunds filmer stammer også dette fra noe en venn av ham gjorde en gang.

- Jeg ville sette opp to sider mot hverandre, nemlig at han er en mann som kan holde foredrag om store og humanistiske ideer, og så, i en situasjon der han føler seg krenket, der noen har ranet ham, tatt tingene hans, gjør han noe han ellers ville se på som umoralsk, sier Östlund.

- Det er en guttesjargong som tar tak i ham og assistenten. jeg synes det er når vi oppgir det rasjonelle det blir interessant. Og når det er snakk om folk som samtidig tror de er rasjonelle, da tenker jeg at nå er jeg der jeg skal være.