BLODIG MORO: Kristen Connolly og Chris Hemsworth er to av fem som må hanskes med skrekkelige vesener i «The Cabin in the Woods».
BLODIG MORO: Kristen Connolly og Chris Hemsworth er to av fem som må hanskes med skrekkelige vesener i «The Cabin in the Woods».Vis mer

Fikk du ikke nok av Joss Whedon etter «The Avengers?»

Da kan skrekkfilmen «The Cabin in the Woods» være løsningen.

FILM: Joss Whedon er kinoaktuell med to filmer på like mange uker, først gigablockbusteren «The Avengers» og nå metaskrekkfilmen «The Cabin in the Woods». Sistnevnte markedsføres som et Whedon-prosjekt, selv om han «bare» har produsert og skrevet manus sammen med regissør Drew Goddard. De to samarbeidet i gamle dager på «Buffy the Vampire Slayer» og «Angel», før Goddard begynte å jobbe for J.J. Abrams («Lost», «Alias») og skrev manus til «Cloverfield».  

Ifølge Whedon satt de to sammen på et hotellrom og skrev manuset ferdig på tre dager. Selve innspillingen ble unnagjort for hele tre år siden, men på grunn av Metro-Goldwyn-Meyers økonomiske trøbbel er den kinoklar først nå.  

Kamera går  
Filmen foregår på to plan. Det ene består av fire smarte, velproporsjonerte studenter og et vittig dophue som tar seg fri fra beinharde studier og drar på helgetur til ei hytte som ligger østenfor GPS og vestenfor de fleste tegn på sivilisasjon.  

På det andre planet treffer vi to voksne karer i hvit skjorte og slips, spilt av Bradley Whitford og Richard Jenkins, som styrer en underjordisk kommandosentral og overvåker våre fem hyttegjester som om de var deltakere i et realityshow. En etter en skal de likvideres på grusomste vis, slik sjangeren tilsier.  

I smarteste laget  
Som man pleier å si om konseptfilmer av denne art: Her er det jommen mye interessant å ta tak i. På den ene side viser filmskaperne åpenlyst sin kjærlighet til skrekkfilmen og gleden over å bli vettskremt i en kinosal. Samtidig kritikeres mange av dagens horrorfilmer, som i mangel av oppfinnsomhet søker tilflukt i klisjeer og sadisme.  

Dessverre prøver Goddard og Whedon å stappe inn litt for mange godsaker på sine tilmålte 95 minutter. Som seere må vi investere empati hos de fem hyttegjestene, men vi tvinges også til å være filmens «manusforfattere» og se handlingen gjennom øynene til Whitford og Jenkins, som tar ordre fra lavere hold (wink, wink). Etter hvert avdekkes et mytisk plan i handlingen som dessverre minner om en blanding av «Clash of the Titans» og et ustabilt steinbrudd.  

Personlig oppnådde jeg et par genuine gys, men langt flere glis. Et helstøpt kunstverk blir det aldri, men ganske så underholdende.