Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Sylvi Listhaug gikk på en smell

Fikk endelig beskjed om at hun ikke kan ture fram som hun vil

Men ta det med ro, Sylvi Listhaug, du er fortsatt blant de strengeste i Europa.

Kommentar

Jonas Gahr Støre måtte til slutt bøye av for det voksende asylopprøret i partiet, og dermed skjedde det han fryktet aller mest. Han fikk kjeft av Sylvi Listhaug og regjeringen. En etter en gikk de opp på Stortingets talerstol og hånte Ap-lederen for å vingle i asylpolitikken.

Selv klarte ikke regjeringspartiene å bestemme seg for om Ap-forslaget som ble vedtatt med solid flertall, var «å slå inn åpne dører» eller en invitasjon til «millioner av afghanske barn» og trolig resten av verdens flyktninger. For sikkerhets skyld brukte de derfor begge argumentene. Gjerne i ett og samme innlegg.

Vedtaket ligger nærmere den første beskyldningen. Det riktigste er å kalle det en liten, men viktig korrigering av fjorårets innstramning i asylforliket. Det gjenstår å se i hvilken grad det fører til at så mange flere får opphold, men med endringen satte opposisjonen også foten ned for Listhaugs tøying av asylforliket.

Da asylkameratene gikk med på å fjerne de såkalte rimelighetsvilkårene, fikk det øyeblikkelig store konsekvenser for enslige mindreårige asylsøkere, i hovedsak fra Afghanistan. Midlertidighet ble regelen snarere enn unntaket og det gikk nærmest automatikk i at ungdommene ble returnert da de fylte 18 år. UDI mente Norge burde legge seg tettere opp til EU, som ikke returnerer denne sårbare gruppen til internflukt uten å vurdere om de har mulighet til å overleve på et fremmed sted uten nettverk.

Man frykter også at unge menn blir offer for Taliban og andre terrorgrupper. Men regjeringen instruerte utlendingsforvaltningen til ikke å ta slike hensyn.

Resultatet er at Norge er i Europa-toppen når det gjelder tvangsretur til krigsherjete Afghanistan. Det gjelder langt flere enn de mye omtalte enslige mindreårige asylbarna, men det er særlig behandlingen av denne gruppen som har opprørt mange.

Den lille endringen som Ap og Sp til slutt gikk med på, betyr at UDI må legge større vekt på sårbarhetskriterier og at unge asylsøkere som har fått avslag etter 1. oktober i fjor kan få saken sin behandlet på nytt. Instruksen fra mars i år blir trukket tilbake slik at utlendingsforvaltningen fortsatt kan utøve et uavhengig skjønn.

Med denne endringen er norsk asylpolitikk mer på linje med resten av Europa. Det er snakk om å justere kursen i tråd med folkeretten på dette området. Men Sylvi Listhaug kan ta det helt med ro; norsk asylpraksis er fortsatt blant de strengeste i Europa. Og til hennes skuffelse og kanskje en del Ap-folk og, når de får tenkt seg om, er Ap gjenkjennelig enig i hovedtrekkene. Partiet understreker at det ønsket å bruke mer intern flukt, ikke mindre.

Ap har alltid ført en restriktiv asylpolitikk. Jeg stusser over folk som den siste tida har meldt seg ut av partiet i protest, eller sier de aldri vil stemme Ap igjen. De må drømme om et parti som ikke finns.

Men Støre gjør det vanskelig for seg ved å opptre like høy og mørk som sin forgjenger, for så å bli drevet til en ny skanse. Rundene med protester og vedtak i lokallag kunne vært unngått. Hadia Tajik hadde sluppet å stå i NRKs «Debatten» og forsvare et standpunkt som uka etter er forlatt.

Ap-ledelsen falt til og med for fristelsen til å advare om feil signaler, før man altså snudde sånn halvveis. Et svakt signal, da?

I et forsøk på å redde ansikt klamrer Ap-ledelsen seg til at man ikke vil gjeninnføre rimelighetsvilkår, men nøye seg med sårbarhetskriterier. Fagfolk vet at det siste er litt vagere og mindre forpliktende, men folk flest ser ingen forskjell. Listhaug hevdet i Stortinget at hun ikke en gang forsto hva Ap mente, siden det er sårbarhetskriterier i dag. Svaret fra Støre var at man heretter skulle legge enda større vekt på disse kriteriene.

Konsekvensen av endringene avhenger av komitebehandlingene og forvaltningens oppfølging i praksis. Det er liten grunn til å tro de betyr en stor forskjell i norsk asylpraksis, selv om de kan bli avgjørende for en liten gruppe ungdommer. I realiteten rettet Stortinget opp en feil fra i fjor som burde vært gjort forlengst. Valgkampens feighet satte en stopper for det.

Opposisjonen trakk en grense for hvor arrogant en mindretallsregjering kan håndtere forlik og det som er «Stortingets vilje». Trond Giske varslet en tøffere linje. Han insinuerte at statsråden ikke hadde gitt Stortinget fullstendig informasjon da innstramningen ble vedtatt ifjor høst, og hvis hun hadde problemer med å innfri Stortingets vedtak, må Stortinget ta konsekvensen av det.

Det er vel hva Støre mente med å være mindre konstruktiv i opposisjon. Ap vil kreve at forlik blir fulgt opp. Det er viktig nok, men jammen ikke for mye forlangt.

Det viktigste som skjedde i Stortinget tirsdag formiddag, var likevel at Sylvi Listhaug endelig fikk klar beskjed om at hun ikke kan ture fram som hun vil. Men det var ikke Støres fortjeneste at Listhaug gikk på en smell i dag, slik Ap prøvde å ta æren for i Stortinget. Det skyldtes folk som ikke ble lyttet til i valgkampen. Smellen burde ha kommet da.

Men sånn går det når man er redd for Sylvi Listhaug.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook