Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fikk Ibsen barn med 13-åring?

Sverre Mørkhagen har skrevet en imponerende og modig biografi som forandrer vårt syn på Henrik Ibsen.

I NYTT LYS: Sverre Mørkhagens nye, store Ibsen-biografi kaster nytt lys både over dikteren og diktningen hans, mener anmelderen. Foto: NTB SCANPIX
I NYTT LYS: Sverre Mørkhagens nye, store Ibsen-biografi kaster nytt lys både over dikteren og diktningen hans, mener anmelderen. Foto: NTB SCANPIX Vis mer

Trenger vi allerede en ny biografi om Henrik Ibsen? Ja, hevder Sverre Mørkhagen.

Etter å ha lest hans monumentale bok «Ibsen», er jeg ikke i tvil om at han har rett. Det er en strålende og uhyre interessant bok. Ja, rett ut sagt en modig biografi.

Livsskildring

Som den første seriøse biografen tar Mørkhagen opp spørsmålet om hvor mange barn utenfor ekteskapet Ibsen egentlig hadde. Det viser seg å kaste nytt lys både over mannens liv og verk.

Mørkhagen har gitt boka undertittelen « … den mærkelige Mand». Ved å skildre Ibsens liv fra fødselen i 1828 til hans død i 1906, tegner han et sammensatt bilde av mannen.

Han vokste opp som et av fem barn i en velstående familie i Skien inntil faren gikk konkurs i 1835. På 1840-tallet arbeidet han som apoteker i Grimstad, og der skrev han sitt første teaterstykke. Siden følger vi ham videre på den utrolige karrieren som teatermann og dramatiker i Bergen og Christiania, før han i 1864 reiste i selvvalgt eksil til Roma, Dresden og München. Først i 1891 vendte han tilbake til Kristiania.

Personlig synes jeg høydepunktene i boka er den tette og detaljerte skildringen av livet før eksilet. På mesterlig vis beskriver biografen vennene i den så kalte Hollenderkretsen i Christiania, teatermiljøet og forelskelsene i Bergen, og konkurransen mellom de ulike teaterscenene i landet.

Ibsens kvinner

Mørkhagen nøyer seg heller ikke med å gjenta tidligere biografier, men går til kildene og trekker inn den nyeste forskningen. Som i omtalen av Ibsens møte med kvinnen som ble hans kone, Susanne Thoresen. Da framstår biografen som den reneste detektiven for å bevise at familiens offisielle historie om hvordan paret møttes, ikke kan stemme. Og han fortsetter sitt detektivarbeid seinere. For eksempel da den eldre Ibsen stadig forelsker seg i unge, vakre kvinner i 20-åra – som Emilie Bardach og Hildur Andersen. Hadde det ikke vært for at alle kapitteltintene er hentet fra «Peer Gynt», kunne noen av dem blitt kalt «Romantikeren», «Skjørtejegeren» – eller kanskje «En gammel gris».

Hanekamper

Selv om Mørkhagen har satt seg fore å skrive en Ibsen-biografi for vår tid, har han likevel valgt å tone ned Camilla Colletts og feminismens betydning. Det er overraskende. For Ibsens interesse for og etter hvert vennskap med Collett kunne ha kastet et enda skarpere lys over hans utvikling som dramatiker, i alle fall fra «Kjærlighetens komedie» til «Et dukkehjem». Men like viktig, ved å innarbeide et kjønnsperspektiv, kunne biografen behandlet den verdensberømte og mektige 60-åringens ustanselige tafsing på unge damer med et annet og mer kritisk blikk.

Til gjengjeld er Mørkhagen svært god i sine mange beskrivelser av Ibsens rivalisering med Bjørnstjerne Bjørnson, den danske kritikeren Georg Brandes og andre mannlige kolleger. De mange hanekampene løper som en rød tråd gjennom boka, ikke minst under åra utenlands, og skaper temperatur, konspirasjoner og intriger. Det spente forholdet mellom Ibsen og Bjørnson topper seg da Ibsens sønn, Sigurd, gifter seg med rivalens datter, Bergljot.

Siden bryllupet ble lagt til Bjørnsons hjem, hadde ikke Ibsen anledning til å delta. Om jeg husker rett, prioriterte han å lese korrektur på stykket «Når vi døde våkner» den søndagen. Slik tegner Mørkhagen et sammensatt, rikt og levende bilde av Ibsen. Han kunne være ærgjerrig og hardtarbeidende inntil det hensynsløse. Men også sky, sjenert og underdanig. «Han smisket med konger og hertuger, men raste mot autoriteter», heter det treffende på baksideteksten.

Uekte barn

Det som likevel virkelig forandrer bildet av Ibsens liv og verk, er biografens behandling av Ibsens uekte barn. At han fikk en sønn med en tjenestepike hos apotekeren i Grimstad i 1846, er godt kjent. Men Mørkhagen spør også hvorfor Ibsen i det hele tatt forlot Skien og reiste til sørlandsbyen.

Ved å ta opp en historie om at Ibsen også fikk et barn med en 13 år gammel jente i 1843, får han mange biter til å falle på plass. Ikke bare kan det forklare hvorfor Ibsen måtte forlate hjembyen i familiens bestrebelser på å få saken dysset ned.

Det kan også forklare hvorfor kontakten med familien ble så anstrengt da han fikk en sønn i Grimstad. I langt større grad enn Arne Duve, som første gang tok opp saken i sin bok «Ibsens hemmeligheter», greier Mørkhagen å gjøre historien sannsynlig.

Ikke bare kaster den nytt lys over Ibsens liv og vil av den grunn få en plass i vårt bilde av mannen. Men som Mørkhagen viser i sine fine gjennomganger av Ibsens verk, har den også relevans for å forstå hans litteratur.

Så til tross for min ene innvending, er jeg ikke i tvil om at Mørkhagen har skrevet en nyskapende og veldokumentert biografi. Med sikkert grep om stoffet, trekker han på den omfattende Ibsen-forskningen de siste ti åra. Resultatet er spennende, dramatisk og rett og slett en sann svir å lese.

Et mesterverk!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media