Fikk Marx rett likevel?

Skal man dømme etter dagsaktuelle rapporter fra «den nye økonomien», handler den nye virkeligheten ikke så mye om kunnskap, kompetanse og menneskenes emosjonelle behov - men om «smartness», eventyrlige aksjegevinster og opsjoner, skriver Terje Osmundsen .

Det er bonanza-tider for alle som «hopper av» etablerte bedrifter og organisasjoner for å starte egen dot.com-bedrift.

Disse endringssignalene synes ved første øyekast å underbygge mye av det som skrives om fremtiden for tiden, der nesten alt beskrives som flyktig, midlertidig og fleksibelt. Det som uroer meg ved slike analyser, er at de ikke ser fremover; de spør ikke hva som kan bli konsekvensene av de radikale endringsprosesser de selv beskriver.

DET SENTRALE i den pågående transformasjonsprosessen er, slik jeg ser det, at eierskapet til produksjonsmidlene er i ferd med å flytte fra de som har kapital til de som har kunnskap.

For bedriftene innebærer globaliseringen, Internett, det høye forandingstempoet og den rivende teknologiske utviklingen først og fremst at alle bedriftens tradisjonelle konkurransefortrinn og aktiva får høyst midlertidig verdi. Det vil si: «Alt», unntatt mennesket . Når «alt» blir kopierbart, gjenstår det bare ett område der bedriftene kan utvikle reelle konkurransefortrinn: I utnyttelsen av menneskenes unike hjernekraft, og medarbeidernes og kundenes emosjonelle behov. Det er dette stadiet forfatterne av boken «Funky Business» kaller «sjelens økonomi», et begrep og en forestilling som ikke er så forskjellig fra det man på det danske Institutt for Fremtidsforskning kaller «Drømmesamfunnet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER LETT Å SI SEG ENIG i beskrivelsen, men alt tyder på at vi ikke er beredt til å ta konsekvensen av erkjennelsen. I så fall ville vi for eksempel neppe ha tenkt tanken at det er Bankinvesteringsfondet som skal «utrede» DnBs og Kreditkassens fremtid over hodene på medarbeidere og ledelse, eller at to konkurrerende forlag skal ha rett til å «slakte» et Universitetsforlag bygget opp av forfattere, ansatte og forskningsmiljøer. Nesten ingen på den politiske arena protesterte da Hydro og Statoil - mot sterke protester fra de ansatte - tok hvert sitt kakestykke av Saga Petroleum og deretter la ned bedriften. Men mange fordømte salget av Hydro Seafood - et salg som ble støttet av de ansatte og ledelsen i den berørte bedriften.

Dersom vi tar erkjennelsen om kunnskapsøkonomien på alvor, er det en foreldet forestilling å hevde at disse og andre bedrifter «tilhører» aksjonærene. Vi snakker om bedrifter med en egen historie, identitet og «sjel» skapt over flere årtier, ikke om flyktige redskaper for å maksimere investorenes finansielle avkastning.

DEN TRANSFORMASJONEN vi nå står foran, har mange fellestrekk ved hva Karl Marx forutså for over 130 år siden. Han la stor vekt på «forvandlingen av den virkelig fungerende kapitalist til disponent og administrator av fremmedkapital, og av kapitaleierne til bare eiere, rene pengekapitalister». Denne «fremmedgjøringen» av kapitaleierne mente han imidlertid var et nødvendig stadium for at kapitalen igjen skulle komme tilbake til produsentenes, dvs. arbeidernes, eiendom.

Det sentrale spørsmålet er etter min mening ikke om , men hvordan hjernekapitalen vil ta makten i økonomien. Svaret tror jeg ikke minst vil avhenge av hvordan menneskene vil reagere på et foruroligende trekk ved den nye, fleksible økonomien: Forandringstempoet, flyktigheten og relasjonenes midlertidighet.

«Målet for en bedrift kan til syvende og sist bli å eksplodere i et voldsomt anfall av verdiskaping i løpet av et kort tidsintervall, i stedet for å ha et evig liv. (...) For bedriftene innebærer dette at de får et slags engangspreg,» skriver Kjell Nordström og Jonas Ridderstråle i «Funky Business». I ett av Econs Horisont 21-scenarier møter vi den samme virkeligheten: «Nye bedrifter skapes og dør i et akselererende tempo. Bedriftene er ofte prosjektorienterte eller ad hoc - de oppstår for et kortere tidsrom for å fylle en funksjon i nettverksøkonomien.»

SPØRSMÅLET DE IKKE STILLER, er hva som til syvende og sist skjer med oss mennesker dersom vårt profesjonelle liv kun vil bestå av flyktige forbindelser. Flukten fra de store og hierarkiske bedrifter og organisasjoner er tydelig nok, men kan årsaken like mye være at disse fortsatt styres etter gamle prinsipper? Det er de færreste mennesker som elsker kaos, og derfor er det et stort spørsmål om vi i det hele vil blomstre som permanente løsarbeidere i en evindelig serie med «engangsbedrifter».

En av de ytterst få som har forsket på dette temaet, people», er den provoserende overskriften på et av kapitlene i hans siste bok «The Corrosion of Character: The personal consequenses of work in the new capitalism» (1999).

Boken, som bygger på studier av utvalgte familier over tid, konkluderer pessimistisk med at den moderne kapitalismens tendens til å fremelske flyktighet og midlertidige arbeidsoppdrag og relasjoner er en alvorlig trussel mot arbeidstakerens personlige karaktertrekk.

«I den nye økonomien handler det om erfaringer samlet opp over kort tid, fra sted til sted, fra jobb til jobb. Men hvordan kan et menneske utvikle en fortelling om identitet og livsløp i et samfunn bestående av fragmenter og episoder?» spør Sennett.

ALLE SOM HAR HATT GLEDEN av å skape noe over tid i et tett og forpliktende fellesskap med kolleger, vet at Sennett selvfølgelig har rett. Gleden - og erfaringen - ved å arbeide i et fellesskap består ikke bare i få fylt vår egen opplevelses- og kapitalkonto, men like mye i å se fruktene av felles innsats, overvinne vanskelige samarbeidsrelasjoner og erfare hvordan en kollega vokser med oppgaver som han i en utrygg og kaotisk nettverksøkonomi aldri ville ha våget påta seg.

«Det er en feilslutning at bedriften bare eksisterer for å tjene penger. En bedrift består av mennesker som har kommet sammen for å løse oppgaver i fellesskap - og dermed levere et bidrag til samfunnet,» oppsummerte David Packard på slutten av et langt liv med å bygge opp Hewlett-Packard.

Jeg tror, i likhet med Sennett, at det ikke er likegyldig for menneskene om etablerte bedrifter og organisasjoner går i oppløsning. Hvis vi vil forebygge slik rotløshet og flyktighet han beskriver, er det trolig viktig at det finnes bedrifter som både har en historie og en fremtid. Men skal de etablerte institusjonene makte overgangen, må det skje en revolusjon i disse som innebærer at de virkelig tar konsekvensen av «den nye økonomien» også når det gjelder maktutøvelse, organisering og eierskap. Kampen om talentene blir så tøff at det ikke vil være nok å tilby gode lønninger og opsjonsordninger; den moderne kunnskapsarbeideren vil også forvente at bedriftene bryter opp hierarkiene og de lukkede maktsfærer og makter å utvikle en «sjel» som gjør at den enkelte blir stolt og motivert av å tilhøre et større bedriftsfellesskap.

MEN KANSKJE HAR «kaospredikantene» rett i at dette er en fåfengt ambisjon å håpe på at de etablerte bedriftene vil makte denne overgangen; at vi like godt først som sist kan forberede oss på de nye «enmanns»- og «engangs»-bedriftene som det normale? I så fall må man spørre om ikke dette vil være en overgangsfase, inntil menneskene har funnet sammen i morgendagens bedrifter: Selvvalgte, profesjonelle fellesskap kjennetegnet av partnerskap og ansattes eierskap.

Så fikk da Karl Marx rett allikevel?

terje.osmundsen@futurepreview.com