Fikk mora til å gråte da hun leste om seg selv

Utleverer skilsmissefamilien i ny roman.

MOR OG SØNN: I en scene i boka til Jens M. Johansson sitter Monica Rudberg på en Grünerløkka-kafé sammen med sønnen og gråter. Når Dagbladet møter dem igjen samme sted, er stemningen en ganske annen. FOTO:Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
MOR OG SØNN: I en scene i boka til Jens M. Johansson sitter Monica Rudberg på en Grünerløkka-kafé sammen med sønnen og gråter. Når Dagbladet møter dem igjen samme sted, er stemningen en ganske annen. FOTO:Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

(Dagbladet:) - Jeg synes det er en menneskerett å skrive om sine foreldre. Noen av det beste bøkene jeg har lest, hører til den kategorien, sier Monica Rudberg til Dagbladet.

Hun er professor i psykologi, og mamma til forfatter og journalist Jens M. Johansson. På merittlista har han høythengende priser som Hestenesprisen og Den store journalistprisen, samt flere kritikerroste bøker. Men nå, med romanen «Bryllup og begravelser», har han fullført sitt hittil største prosjekt: Historien om seg selv og sin nokså splintrede familie.

«Skilsmissebarnas historie», kaller forlaget boka. Og med det har moren blitt romanfigur.

Så sin egen rolle
- Den første gangen jeg leste boka, gråt jeg. Dels fordi det var så mye som kom opp, fordi jeg forstod hvor vanskelig ting hadde vært for Jens. Og fordi jeg så min egen rolle. Jeg har gjort ting som ikke har vært greit, og vært full av meg selv, sier Rudberg.

Hun er svensk, og sønnen ble født i Stockholm, men vokste opp i Norge. Faren flyttet tilbake til Sverige da foreldrene ble skilt, og etablerte seg på nytt. I boka forteller Jens M. Johansson om sitt nåværende hverdagsliv med kone og to barn i Oslo, samtidig som han ser tilbake på oppveksten med skilte foreldre, steforeldre og stesøsken, og den sjokkartede opplevelsen av at faren fikk hjertestans og døde som 48-åring. Moren blir etter hvert syk og begynner å miste deler av hukommelsen.

- Jeg nærmer meg alderen faren min var i da han døde. Samtidig følte at jeg var i ferd med å miste kildene til min historie, at den var i ferd med å glippe for meg. Jeg fikk behov for å skrive den ned, sier han.

Ville skrive sant
I tillegg ønsket han å finne en måte å skrive mer sant, og mindre litterært.

- Jeg tenkte at hvis jeg skrev om noen som skulle lese det etterpå, ville jeg bli tvunget til å skrive mer riktig, til å være helt ærlig.

- Er det ikke også en fare for at du blir snillere med romanfigurene?

- For mange er det nok det. Men jeg ville ikke ta et oppgjør med noen. Jeg har hatt en oppvekst omgitt av folk som vil meg godt. Men ikke engang all velvilje i verden kan beskytte oss mot at ting går galt i livene våre, sier han.

Han mener mangelen på demoner er noe av det som skiller hans bok fra seksbindsverket til Karl Ove Knausgård.

- Knausgård åpnet en dør ved å vise at det å skrive om seg selv og sitt eget liv er stort nok, sier Johansson.

Selvtillit som familie
Han har latt alle som er omtalt lese boka på forhånd, og har ennå ikke fått noe negativ respons. Det til tross for at han skriver inngående om hva han tenker om både venner og familiemedlemmer i ulike situasjoner. Heller ikke moren hans ble såret av noe hun leste.

- Men det var vanskelig å lese om episoder der jeg har såret folk. For eksempel om hvordan han som liten fikk noen kroner hver fjortende dag for å ringe faren sin i Sverige fra en telefonkiosk. Hva i huleste tenkte jeg på? fattige var vi da ikke!

Etter å ha lest boka første gang, sendte mora følgende sms til sønnen:

«Kjäre Jens! Vakkert, morsomt og uutsigelig trist, slik livet selv. Det er en nydelig bok, sønnen min, selv om jeg ikke alltid liker meg selv i den, men det er antagelig fordi det du skriver er sant.»

- Jeg prøver å skrive om noe som har opptatt meg mye i det siste: Den type selvtillit som kan være til stede i en familie der alt fungerer. Så er det noen som dør eller skiller seg, og alle jobber for å holde det i hop. Men de får aldri tilbake den selvtilliten de hadde som familie, sier Jens M. Johansson.

- Er dette ditt hovedverk?

- Ja, helt klart. Jeg føler at dette er den boka jeg har ventet på å klare å skrive.