DIKTATURETS DISCO: «Intervensjonskunstneren» Morten Traavik hadde et prosjekt hvor han poserte med en disco-kule på fotografier fra ulike signatursteder i Nord-Korea. Foto: hentet fra boka
DIKTATURETS DISCO: «Intervensjonskunstneren» Morten Traavik hadde et prosjekt hvor han poserte med en disco-kule på fotografier fra ulike signatursteder i Nord-Korea. Foto: hentet fra bokaVis mer

Anmeldelse: Morten Traavik - «Forræderens guide til Nord-Korea»

Fikk nordkoreanere til å framføre A-ha og Thorbjørn Egner

Hva slags forræder er egentlig Nord-Korea-farer Morten Traavik?

«Forræderens guide til Nord-Korea»

Morten Traavik

5 1 6
«En fin, menneskelig kontrast til de gitte bildene av landet.»
Se alle anmeldelser

Nord-Korea er et land vi hører veldig mye om, men strømmen av informasjon er vanskelig å håndtere. Fra den ene vinkelen er landet et paradis for befolkningen, beskyttet av store ledere: Kim Il Sung, Kim Jong Il og Kim Jong Un. De er guddommelige universalgenier – vitenskapsmenn, oppfinnere, militære strateger, filosofer og poeter.

Fra motsatt vinkel er dette mørkets rike, en sammenhengende konsentrasjonsleir der folk sulter, tortureres, fornedres og deltar i gigantiske massemønstringer der de utstråler hardt disiplinert begeistring for regimet. Landet har i årevis vært den fremste hoggestabben for vestens hauker, sentralt i ondskapens akse. De truer «verdensfreden» med sitt knøttlille atomvåpenarsenal.

Ville motsetninger

Alle disse ville motsetningene er som hentet ut fra en tøvete Hollywood-fiksjon, men altså en realitet langt øst i Asia. Hva slags realitet kan dette være? Mysteriet Nord-Korea har fengslet den norske «intervensjonskunstneren» Morten Traavik og ført til en rekke kunstneriske tiltak gjennom sju år.

Han har fått nordkoreanere til å framføre sanger av A-ha og Thorbjørn Egner, han har latt norske soldater opptre som fargeplakater i koreansk masse-regi, han har fraktet det slovenske bandet Laibach til en konsertsal i Pyongyang og filmet det. Og mye annet.

Skrive seg ut

Når han nå har skrevet bok om landet, er det nok for å skrive seg ut av alt dette, og gå videre. Traavik har lest mye, reist mye og tenkt mye. Men framfor alt har han unikt bred erfaring i å drive samhandling, samarbeid og samvær med lokale byråkrater. Det er selvfølgelig ikke med hvem som helst, noe forfatteren er godt klar over. Aktørene han har forholdt seg til, inngår i «den ytre eliten».

Framstillingen vil trolig oppfattes som idylliserende av det Traavik i boka kaller «den selvutnevnte tankesmia Civita», som har ytt ham motstand i alle år. Søker du på «Traavik» på Civitas nettside, får du 74 treff. Men boka avviser de karikerte bildene av landet som et helvete eller en idyll, med syrlig ironi i alle retninger.

Ansvarsfraskrivelser

Mest interessant i et større perspektiv, er Traaviks framstilling av den altomfattende ansvarsfraskrivelsen i systemet – et problem som i vekslende grad gjelder alle samfunn. Når et land er så totalitært og autoritært som Nord-Korea, med mye av sitt narrativ åpenbart bygd på løgner og ville overdrivelser, må alle mennesker på alle nivåer trå uhyre varsomt. Ingen vil stikke hodet fram, ingen vil ta vanskelige avgjørelser, ballen sendes rundt og rundt i systemet til ansvarsforholdet er så utvannet at det er umulig å spore hvor ballen egentlig ble av.

Traavik har i sitt virke fått mange direkte erfaringer med denne tregheten, og han har likevel holdt ut i forsøkene på å få til «intervensjoner» som involverer dette høyst merkverdige samfunnet. Helt fra han første gang poserte med sin disco-kule på fotografier fra ulike signatursteder i landet, til den «umulige» konserten med Laibach, har han satt seg selv som omdreiningspunkt for sin kunst. Boka er mer en forlengelse enn en dokumentasjon av denne virksomheten.

Fallen engel

I den forrige boka, «Djevelen er en fallen engel» fra 2013, utnyttet han erfaringene fra «Miss Landmine»-prosjektet, der han vakte stor internasjonal oppsikt ved å arrangere skjønnhetskonkurranser for landmineofre i Angola og Kambodsja. Den boka ble også en studie i bistandsindustriens virkemåter. I boka om Nord-Korea beveger refleksjonene seg videre fra kunstintervensjonene til et allmennmenneskelig og politisk nivå. Her er det mye for tanken, for den som gidder å tenke selv.

Hva ligger i tittelen «forræderens guide»? Det må jo være seg selv han sikter til, men hva forråder Traavik? Er det sin egen kulturs enøyethet med Nord-Korea som skrekkabinett? Eller er det regimets mulige forventninger til at han skulle trylle dem ut av deres eget spindelvev av illusjoner, og gi dem en bedre plass i den globale offentligheten?

Menneskelig kontrast

Sikkert begge deler, men det er nok framfor alt forræderiet mot den han kaller «Mister Win», dette handler om. Han skal ha vært en viktig samarbeidspartner for Traavik, en mann som røyker og drikker og strever med å forholde seg til både Traavik og regimet.

Om dette er en faktisk person eller om det er en sammensatt skikkelse bygget på flere, er ikke helt klart. Det er iallfall et psevdonym, og i boka blir han en fin, menneskelig kontrast til de gitte bildene av landet – glisende ledere, utpinte konsentrasjonsleirfanger, hungersnød og jerndisiplinerte barn i vanviddets masseopptrinn. Her er det mange forræderier.