Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sommerboka i Dagbladet 2020

- Fikk to friske og to syke år

Da Hanne Ørstavik forsto at mannen hennes var i ferd med å dø, ble det helt nødvendig for henne å skrive om det. Her kan du lese et utdrag fra «Ti amo».

EKTEPAR: Hanne Ørstavik sammen med mannen Luigi Spagnol, som døde i juni. Foto: ANDREAS DONAT
EKTEPAR: Hanne Ørstavik sammen med mannen Luigi Spagnol, som døde i juni. Foto: ANDREAS DONAT Vis mer

- Vi fikk fire år sammen. To friske og to syke. Jeg er så takknemlig for alle fire, sier Hanne Ørstavik på telefon fra Milano.

I midten av juni døde ektemannen hennes, den italienske forleggeren Luigi Spagnol, etter å ha vært kreftsyk i to år. Samtidig er hun snart romanaktuell igjen, med en bok hun begynte å skrive på i januar, da cellegiftkuren til mannen begynte å miste effekt og hun skjønte hvilken vei det bar.

Romanen ble et sted å gå til med alt hun ellers ikke kunne snakke om. Den har fått tittelen «Ti amo», italiensk for «jeg elsker deg», og den handler om en kvinne som er i ferd med å miste kjæresten sin.

  • Les et utdrag fra Ørstaviks nye roman lenger nede i saken.

- Dette er en roman som er skrevet tett på livet. Det som er så stort med å skrive, er at teksten blir et sted jeg kan være med alt jeg ikke kan være i på noen annen måte. Kunsten er et eksistensielt sted der vi kan gå med alle de livsspørsmålene som ellers ikke er delbare, eller som vi ellers ikke får tak i, sier hun.

Ville ikke snakke om det

Ektemannen ville ikke snakke om døden i det hele tatt, og hun var alene om å lese sykehusrapportene. Ensomheten som oppstår når den ene vet hva som skal skje og den andre ikke vil vite det, er et tema i romanen.

- Han hadde kreft i bukspyttkjertelen, og hvis du googler det, så forstår du at det ikke går så bra. Men jeg tror han hadde en utrolig evne til å fortrenge ting. Det var hans måte å ha et levelig liv på, og det var et valg jeg måtte respektere. Men jeg brukte lang tid på å akseptere det, sier hun.

FORFATTER: Hanne Ørstavik. Arkivfoto: Nina Hansen / Dagbladet
FORFATTER: Hanne Ørstavik. Arkivfoto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Sammen i lockdown

De siste månedene var ikke bare vonde. Våren ble tilbrakt i lockdown i Milano, mens covid-19 herjet i utenfor og hele samfunnet stengte ned. Det omtaler hun paradoksalt nok som en fin tid.

- Det føltes som om den ytre verden sammenfalt med vår. Verden stod stille. Den store eksplosjonen i mitt liv foregikk jo hjemme i huset og ikke der ute. Men det ga oss en periode av ro og nærhet, forteller hun.

Da ektemannen ble syk, jobbet han blant annet med å oversette hennes forrige roman, «Roman. Milano» til italiensk. Den nye romanen har han ikke lest et ord av, men hun tror han ville likt den.

- Da jeg var ferdig med den, var han så dårlig, jeg tror ikke han hadde krefter til å lese den. Men jeg viste ham omslaget, og da ble han rørt. Han var alltid så stolt av meg, forteller Ørstavik.

Blir værende

Hun og Spagnol har vært gift i ganske nøyaktig ett år. De forlovet seg etter at han ble syk, og giftet seg i speilsalen i det kongelige palasset i Milano, med noen få utvalgte gjester til stede. Senere hadde de også en kirkelig velsignelse i Oslo, med mange flere gjester - deriblant fra NORLA, norsk senter for litteratur i utlandet, som får æren for å ha brakt dem sammen under Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå planlegger Ørstavik å bli boende i Milano, der hun har fått mange venner i løpet av de siste åra. Hun vil blant annet jobbe med å ferdigstille oversettelsen av «Roman. Milano», i samarbeid med en italiensk oversetter.

- Det blir en fin ting å gjøre, i denne tiden som er så full av sorg. Slik får jeg være nær Luigi, det italienske språket og alt som har vært, sier hun.

Hun ville ikke vært noe av det foruten.

- Å virkelig høre til sammen med noen, er kanskje det største vi kan oppleve. Samtidig er det ingen som vet hvor lenge noe varer. Bare det at jeg har fått oppleve det, er en uendelig gave.

Les et utdrag fra «Ti amo» her:

Jeg elsker deg. Vi sier det til hverandre hele tiden. Vi sier det, i stedet for å si noe annet. Hva skulle det andre ha vært? Du: Jeg holder på å dø. Vi: Ikke gå fra meg. Jeg: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Før: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg. Når du ikke er her mer. Nå: Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse dagene, denne tiden, hvor døden er det mest synlige i alle ting. Jeg elsker deg. Du sier det om natten når du våkner av smertene eller mellom to drømmer og strekker armen ut etter meg. Jeg sier det til deg når jeg finner skallen din som er blitt liten og rund i hånda mi nå som håret ditt nesten er borte, når jeg stryker deg litt for å forsøke å få deg til å snu deg så du slutter å snorke. Jeg elsker deg. En gang strakk jeg hånda ut og kjente huden din, la håndbaken mot ryggen din, inntil magen, låret, et eller annet sted, i løpet av natten, og det var å opprette en forbindelse, få kontakt, at noe lite og språkløst og kanskje veldig tidlig i meg selv, en nyfødt del, kunne kjenne hud og varme og synke ned, kjenne bunn i natten, komme hjem, eller fram. Jeg elsker deg. Du er ikke lenger i kroppen din, jeg vet ikke hvor du er, du vugger i morfinen, inn og ut av søvn eller dvale, og vi snakker ikke om døden, jeg elsker deg, sier du til meg i stedet og strekker hånda mot meg fra senga hvor du ligger gjennom dagene, påkledd og skriver på mobilen, du skriver en roman på den lille skjermen, t­o–tre linjer før du duver inn i søvnen igjen, og jeg slipper taket i dørkarmen og går fram til deg og tar hånda di og ser på deg og sier, også jeg, jeg elsker deg.

”Språksvårigheter”

Det är förhållandet til verkligheten det rör sig om, skriver Birgitta Trotzig på midten av 70-tallet, da er jeg seks eller syv år. Jeg så henne en gang i Göteborg da jeg var der på bokmessa, en høst for kanskje ti år siden eller fler, vi gikk fra Stadsbiblioteket mot messa begge to, hun på den andre siden av veien, i langt svart skjørt, hun haltet litt eller hadde problemer med hoftene. Noen år senere leste jeg en notis om at hun var død.

Inför vad som verkligen, i livet, händer mig drabbas jag av tystnad. Tystnad! Stoppskylt – zongräns! Det är mig nästan fysiskt omöjligt att ens notera faktum, datum – har periodvis varit det åtminstone. Den verkliga hendelsen slår ner i mig alltför tung, komplicerad, överväldigande ogripbar – och förvandlar allt tal, all direkt återgivning till ett overkligt lövprassel.

Når var det det begynte. Når var det du ble syk? Var du syk allerede da vi var i Venezia i januar for snart to år siden, og du kastet opp og meldte avbud til både jobbmiddagen og foredraget du skulle holde? Tre dager etter dro vi til India, holdt cellene på å dele seg i et kaotisk vanvidd i deg allerede da, mens vi satt utpå vannet i en robåt i mørket og så likbrenningen inne på stranda i Varanasi?

Var du syk allerede da, i januar 2018? Neste gang vi merket noe, var i juni, jeg hadde vært på litteraturfestival i Aarhus og du møtte meg i København, vi hadde leid en Airbnb ved Islands brygge, en oppredd sovesofa og verdens minste bad, tredje etasje med en liten balkong, når vi sto der ute, kunne vi se åpningen, kanalen der vannet løper, til høyre. Vi møttes lørdagen, jeg kom med tog og du med fly, du kom først og hadde fått nøkkelen av vertinnen, til naboer skulle vi late som vi var venner av henne, hadde hun sagt, hun var sanger, vi lagde historier om en norsk og en italiensk musiker, jeg cellist og du fiolin. Vi møtte ingen. Dagen etter gikk vi tidlig ut og bare gikk, gjennom sentrum og opp nord for søerne, gater vi aldri hadde gått før, vi tok over mot Vesterbro og plutselig, like ved Kødbyen, måtte du holde deg fast i et hushjørne. Du kunne ikke gå et eneste skritt til. Det var umulig å forstå om du var sliten eller om du hadde vondt, du var nesten sint. Vi tok en taxi tilbake til leiligheten.

Vi spiste ute på den lille balkongen alle tre kveldene. Du hadde ikke krefter til å gå ut, lete etter et sted. Vi syntes det var fint sånn. Om natten satt du framoverbøyd i senga fordi det gjorde så vondt i ryggen. Jeg vet ikke hvor mye du sov. Om du sov sånn. Jeg våknet gjennom natten og da satt du sånn, bøyd framover. Men nå husker jeg at det var sånn før det, også. Det var sånn to uker før, da vi var på vinfestival i Bordeaux. Du hadde vært på den festivalen for mange år siden med en venn og du hadde så lyst til å dra dit igjen, med meg. Gå med et vinglass i snor rundt halsen og stanse ved stasjoner og prøve forskjellig vin og skylle glasset i en fontene før vi gikk videre. Vi dro til Bordeaux før jeg skulle på festivalen i Danmark. Vi hadde bestilt rom på et lite, tostjerners hotell, det hadde vinduer på to sider og det ene var ut mot en park, franske vinduer ned til gulvet, og heller ikke kveldene i Bordeaux gikk vi ut og spiste, du som er så glad i det, vi ble på rommet med vin og ost og brød og couscous-salater fra supermarkedet. Du hadde bare ikke krefter. Om natten hadde du vondt. Du sa ikke så mye om det.

For meg var det noe som skjedde utover våren 2018. Det var som om flammen ble skrudd ned. Det var mindre energi, og jeg trodde det hadde å gjøre med oss. At nå var det på vei ned, at det å leve sammen med deg, som jeg hadde kommet til Milano for å gjøre, skulle bli sånn. Skulle bli mer og mer sånn, at det bare ikke var mer. Lite energi, bare. Liten intensitet.

Jeg var sjalu på smertene dine. Utover sommeren ble de sterkere. Om natten kunne du vandre rundt i den store mørke leiligheten og klynke og jamre. Jeg tenkte aldri at du var ordentlig syk. Jeg tenkte at det var en smerte fra en fortrengning. Du var ikke glad i meg mer, du ville egentlig ikke livet vårt. Og så var du bare ikke i stand til å erkjenne det og si det. Tenkte jeg. Noen ganger tenkte jeg at det var en annen. Det måtte være en annen som var blitt den du rettet begjæret ditt mot. For det var så lite, og så uklart, det som kom fram til meg.

Da vi reiste til Venezia igjen i august, til leiligheten på Giudecca som forlaget leier, var smertene dine så sterke den første natten at vi ble redde begge to. Om morgenen ringte jeg pappa i Oslo, en gang har han vært sykepleier, han sa vi burde dra på sykehuset og få det sjekket ut. Det var det vi trengte å høre, vi dro med en gang. Redselen da vi sto inntil hverandre på vaporettoen, hvordan vi hoppet av på Zattere og løp fram til Accademia og over den lange høye broen over Canal Grande og gjennom gatene framover, forbi Miracoli-kirka og fram til San Giovanni-plassen ved Fondamente Nuove der sykehuset er, det må være det vakreste sykehuset i verden. Inn gjennom gangene, redselen. Lete etter legevakten, langt inne gjennom korridorer og bakenfor et gårdsrom med planter og trær og katter, til slutt inn i et venterom med blå plaststoler og kølapper, og da du kom ut igjen etter registreringen og vi så opp på den elektroniske innkallingstavlen, var det en rød prikk ved siden av ditt nummer. Få var røde, de fleste var grønne eller gule, det ble fort tydelig at de måtte vente lenger. Vi skjønte at rødt var alarm og emergency.

Så tok de deg inn og jeg fikk ikke være med. Hva gjorde jeg i de timene? Jeg husker de skarpe skiftene mellom lys og skygge, varmen og løvedekorasjonen på sykehusveggen, løven er malt med et illusorisk perspektiv bak seg, som om det er en dybde der, at rommet fortsetter videre innover, men det er bare flatt, bare veggen. Gikk der og snufset og hang rundt i skyggen ved inngangen, gikk inn og så ut igjen. Akkurat den plassen der sykehuset ligger, har jeg vært på så mange ganger, til forskjellige årstider, gjennom så mange år, hele den tiden forlagets leilighet, som vi forfatterne får låne, var i Castello-området som er like ved. Gått forbi løven på veggen, sett på perspektivet, aldri gått inn. Og nå var plutselig sykehuset i Venezia aktuelt og relevant og akutt for meg. Det var der inne de skulle finne ut om deg. Du som jeg hører sammen med. Du som gjør natten og mørket til vårt sted i den store senga, et sted der jeg kan røre ved deg, kjenne at du fins, være trygg. Du som er hjem for meg og himmelen. Mobilen i hånda. Hvor lang tid kan det ta? Det tar flere timer og det kommer ingen melding. Det var ikke dekning der inne, sier du senere. Jeg vet ikke hva jeg gjorde i de timene, de er som biter av bilder som ikke henger sammen, en brostein, en dørkarm, en katt over plenen i varmen, alt er for tett på.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!