CRISPR:

Fiks meg før jeg fødes

Hva skjer med oss når vi kan biohacke vår egen kropp med genteknologi? Eller mer skremmende, når vi kan hacke andre? spør Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

I slutten av november skrev Teknisk Ukeblad om en biokjemiker som tar «gjør det selv»-trenden et skritt lenger enn de fleste. I en livesending på Facebook under navnet «DIY Human CRISPR Myostatin Knock-Out» sprøytet Josiah Zayner inn en væske med komponenter som han håper skal fjerne genet myostatin, som regulerer muskelvekst, inn i kroppen. I dyreforsøk hvor man har blokkert genet, har muskelmassen økt. Ved å redigere egne gener håper Zayner på samme effekt.

Med CRISPR kan vi redigere vårt eget genmateriale. Teknologien, som er i en tidlig fase, fungerer slik at vi kan klippe og lime i DNA-sekvenser. Da kan vi ta ut uønskede gener, men også sette inn andre. Med hjemmeforsøket ble Zayner muligens verdens første biohacker som bruker teknologien på seg selv. Framover blir det trolig flere som vil redigere både sitt eget genmateriale, men også barnas – før de blir født.

Det er bare starten og det åpner for en rekke både spennende og skremmende scenarioer. Zayners variant er av den kjedelige sorten, mens genredigeringsteknologi brukt for å fjerne sykdommer fra menneskers arvemateriale, redigere mygg til ikke å kunne bære malaria, eller til å genmodifisere korn slik at det gir større, hyppigere og bedre avlinger, er blant det mer spennende CRISPR kan gi oss.

I prinsippet er det, som blant andre moralfilosofen Ole Martin Moen har påpekt, ingenting galt med å endre, helbrede og forandre kroppen ved bruk av teknologi. Vi gjør det hele tiden i helsevesenet, og enorme forskningsressurser går årlig med på å utvikle medisiner og teknologier som skal redde oss fra sykdomsdøden.

Det nye med CRISPR er at den åpner for effektiv og presis biohacking av genmaterialet før vi bli født. Arvelige sykdommer kan klippes ut en gang for alle. Det er her både ateister og gudfryktige KrFere blir nervøse. Tukler vi med skaperverket, skaper vi selv et sorteringssamfunn.

Det er for så vidt helt rett, men det er ikke iboende galt å gjøre det. Det mangler ikke på gode tiltak å bruke samfunnets ressurser på. Dersom vi kan bruke dem på fattigdomsbekjempelse framfor medisiner til en sykdom vi enkelt kunne kvittet menneskeheten med, er vi kanskje moralsk forplikta til å gjøre det. Det er også vanskelig å argumentere for at verden blir et dårligere sted uten for eksempel Huntingtons-sykdom.

Det er også rimelig å hevde at de som mener at noe bør behandles som en sykdom etter fødsel, bør føre en overbevisende argumentasjon for hvorfor kureringen ikke kan forekomme før fødsel. Hvis det er moralsk rett å behandle, operere og redigere etter fødsel, er det ikke da bedre å få det unnagjort før problemene oppstår?

Flere er nok mer bekymret for hva vi blir villige til å redigere inn, enn hva vi kan ta ut. Det preger også den politiske debatten om CRISPR. Frykten for «designerbabyer» med blå øyne og barytonstemmer overskygger og tilslører mulighetene teknologien gir til å minimere lidelse. Ja, det kan hende teknologien til slutt blir brukt på overflatisk redigering av mennesker. Men alternativet til å ikke ta den i bruk kan være død og lidelse for millioner.

Økonomene kaller det alternativkostnad. Hva kunne ressurser og penger gått til, dersom de ikke var bundet opp et annet sted? For eksempel: Penger investert i gårdsbruk A sørger for arbeid til ti mennesker og gode produkter til femti. Men putter vi pengene i gårdsbruk B kan hundre mennesker få jobb, og tusen mennesker mat. Fordi det er bedre å sikre mat og arbeid til flere enn færre, bør vi putte pengene i gårdsbruk B.

Følger du debatten om medisinkostnader det offentlige helsevesenet skal dekke, er du kjent med at vi er dårlige til å tenke på den måten. Protestene er enorme når pasienter, i verdens rikeste land, blir nektet en kreftbehandling som koster en million kroner i året. Men vi ser sjelden alternativet: At pengene istedenfor går til å sikre gode liv til langt flere, med for eksempel andre sykdommer, ukjente eller skambelagte for de fleste.

Slik går også debatten om CRISPR og genteknologi: Vi ser sjelden behandlingene som ikke kom, eller som kom fem år seinere enn de kunne ha vært tilgjengelig for dem som trenger det, fordi politikerne bremser prosessen. Men på samme måte undervurderer vi nok også farene. Det skremmende med CRISPR er neppe at vi skal utrydde sykdommer og heller ikke at vi skal lage forbedrede mennesker, men at den brukes i biologisk krigføring. Når vi kan hacke oss selv, kan andre hacke oss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook