Fiks roman om kaos og orden

Etter to sterke novellesamlinger vender Øystein Lønn nå tilbake med en roman som i det ytre skiller seg ut fra hans tidligere romaner, men som, hva angår stil, håndgrep og metode, bærer forfatterens gode, gamle signatur.

De mest åpenbare forskjellene består i at handlingen er lagt til en fjern, ikke nærmere bestemt fortid, og i at Lønn her for første gang opererer med en kvinnelig hovedperson. Men om tida er en annen, så er naturen, landskapet og miljøet det samme sørlandske - et øysamfunn som trafikkeres av utenlandske skip. For øvrig er det også et åpent spørsmål om Maren Gripe kan kalles bokas hovedperson eller ikke.

Rett nok er det hun som utløser de begivenhetene som til sammen utgjør bokas story , og likeledes er det hennes gåtefulle atferd, fra det øyeblikket hun bryter opp fra sine nødvendige ritualer, som er hovedgjenstand for de andre personenes dialoger og tankerekker, men nettopp fordi det er referatene av disse som utgjør romanens tyngdepunkt, får vi også bedre innblikk i de andre personene, de som grupperer seg omkring henne - moren, ektemannen, presten, legen, stedets lensmann, eieren av den lokale skjenkestua, politimesteren i den nærliggende byen, overlegen på byens «dårehus».

Den fremmede

Slik får boka preg av å være en kollektivroman med Maren i rollen som katalysator ikke ulik den Tordis Ravn spiller i Hoels «En dag i oktober». For øvrig minner romanen mer om Vesaas' «Kimen». Til felles har de hovedmotivet med den fremmede som bryter inn i et lite, stabilt samfunn og utløser hat og aggresjon, men motsatt den fremmede i «Kimen» foretar den nederlandske sjømannen Leo Tybrin Beck seg ingenting som skulle tilsi at de innfødte reagerer så heftig. Han provoserer i kraft av sitt vesen eller snarere i kraft av sin blotte tilværelse, men framfor alt fordi den ellers så trofaste Maren blir som besatt av ham fra første øyeblikk.

Den ytre historien er hurtig referert. Den kjærlige hustru og stødige arbeidskone Maren går fra konseptene da hun møter Beck, som knapt er innstilt på å veksle et eneste ord med henne da hun oppsøker det lokale vertshuset for å treffe ham. Her nyter Maren alkohol for første gang, og i løpet av natta og den påfølgende dag oppfører hun seg ytterst besynderlig. Det blir tatt affære, lege blir budsendt, og hun fraktes frivillig til «dårehuset» hvorfra hun etter et par dagers opphold blir utskrevet av overlegen, for deretter å vende tilbake til øya. I mellomtida har det skjedd litt av hvert. Hva som skjer etter at Maren vender tilbake, skal ikke røpes. På sedvanlig vis holder Lønn kortene tett inn til brystet. Likevel aner vel den observante leser tidlig hvordan utfallet blir.

Skillingsvisepreg

Historien rommer altså flere dramatiske elementer, men den er enkel, på grensen til det banale, på ett nivå en stri romantisk sak, en fortelling med skillingsvisepreg om kjærligheten (eller hva man nå skal kalle det - lysten? seksualiteten?) som slår ned som lyn fra klar himmel, og om de kratere den etterlater seg - både hos den som rammes, og hos dem som er vitner til nedslaget. Man kan forestille seg hvor ille det ville bli hvis en mindre begavet forfatter enn Lønn ga seg i kast med det stoffet. Men Lønn klarer brasene, noe annet ville være en overraskelse.

Romanen handler om dragningen mot det fremmede og om angsten og den dermed forbundne aversjonen mot det samme (om man vil, kan man lese boka som en kommentar til den aktuelle innvandrerdebatten). Den handler om hvilken ustyrlig kraft Eros er (eller hva det måtte være av andre irrasjonelle krefter som ligger under og truer stabiliteten i menneskenes liv). I boka herser den også med flere andre personer, men de makter stort sett å holde den under kontroll. Og her er vi ved kjernen i romanen. I et intervju har Lønn bekjent at «min virkelighet er (...) fragmentarisk (...) vi lever våre liv på et underlag av kaos, der vi forsøker å skape en orden på toppen. (...) Jo mer en merker til dette kaoset som ligger under, jo mer ordnet blir vår tilværelse. Rett og slett for å tackle dette kaoset.» Har man dette for øye, føyer også denne tilsynelatende «annerledes» Lønn-boka seg inn i forfatterskapets hovedlinje. Da blir oppmerksomheten forskjøvet mot presten, legen, lensmannen og de andre reflekterte mannlige hovedpersonene, disse så ytterst typiske kontrollsøkende Lønn-figurene som utfyller sine rapporter og balanserer på den hverdagslige normalitetens slakke line. Da blir Maren først og fremst å forstå som en billedlig figur , som uttrykk for det kaoset de mannlige personene forsøker å takle.

Elegant


Selv til en Lønn-bok å være består «Maren Gripes nødvendige ritualer» i usedvanlig høy grad av dialoger og indre monologer - og kunne derfor med letthet omskrives for scenen. Det er en fiks roman, ja nettopp fiksheten blir kanskje mer påtrengende her enn i hans beste romaner. Men, bevares, alt er relativt. Selve oppbyggingen er elegant, den måten forfatteren fra første side av på samme tid underslår og foregriper begivenhetenes gang - forsinkelsene, omveiene, de små dryppene, alt det mellomliggende som til slutt fører oss fram til «løsningen», men som kanskje i seg selv er det mest interessante. Og det er her Lønn, som i tidligere tekster, avslører sitt sanne mesterskap - ikke ved å leke blindebukk med leserne, men ved å rette oppmerksomheten mot de ritualer og strategier vi holder oss med for «å skape en orden på toppen».