Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fiksjon og virkelighet

POPMUSIKKEN

baner seg vei innover i kultur- og tidsskriftdebatten for tida. Avstanden mellom Ibsen-akademiker Atle Kittang og Jack White er plutselig kortere enn noensinne. Konklusjonene er grovt sett at The White Stripes er dårligere til å spille enn Steely Dan, og at Eminem er slem.

SISTNEVNTE

utspill kommer fra rockjournalistikkpioneren og Village Voice-redaktøren Richard Goldstein - først i et intervju i Samtiden og deretter i et intervju her i Dagbladet. Eminem står i et maskulint-aggressivt ledtog med George W. Bush, hevder Goldstein, noe vi får anta betraktes som jevngodt med å danse med djevelen når det kommer fra den kanten. For det oppsiktsvekkende med Goldsteins kritikk er ikke kritikken i seg selv - at Eminem blir beskrevet som en kvinnefiendtlig, voldsforherligende og reaksjonær homofob er i sannhet ikke noe nytt - men at den kommer fra nettopp radikale Manhattan-smartingers menighetsblad.

AT GOLDSTEIN

i et sammensurium av intelligente samfunnspolitiske observasjoner, seksualfilosofi, rapphistorie og Bush-antipatier hopper bukk over relativt etablerte praksiser som «ytringsfrihet» og «fiksjon», og ender opp med å henrette Eminem på den politiske korrekthetens alter, sier vel mest om den provokative kraften i Eminems kunst.

Som Linn Ullmann påpekte i Aftenposten søndag, finnes det jo blant annet en solid kunstnerisk tradisjon for å hate moren sin. Og hva Eminems mye omtalte homofobi angår, så må Goldstein ha bedrevet kreativ tekstanalyse med sisteskiva «The Eminem Show» for å finne tegn til den eksplisitte homohetsen han tar for gitt at finnes der. Når han stempler Eminem som «rabiat homofobisk», gjør han den samme generaliserende blemma som når folk tror Bob Dylan først og fremst er en protestsanger, på bakgrunn av noen politiske låter han skrev tidlig på 60-tallet.

SNARERE HANDLER

vel Goldsteins utbrudd mest av alt om det velutdannede Amerikas frykt for at også kids som er oppvokst i trailerparks kan være smarte og oppegående mennesker. Smarte nok til å produsere slående fiksjon, og til å ikke nødvendigvis tolke alt i bokstavelig mening.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media